Det er noen dager siden jeg har skrevet her, og har allerede fått noen meldinger om at neste innlegg er savnet.
Ikke alltid like enkelt å blogge å drive storfamilie.
Formen har ikke vært på topp, leddene verker (leddgikt) og barna var syke hele forrige uken.
Nå er det feber i luften igjen. Minste mor har hatt 40 i feber det to siste dagene og blodverdiene på nedtur. Virker likevel som at hun nå er på tur å bli frisk.
Har hatt en hendelsesrik lang helg i mitt paradis hjemme i Finland.
Der sjelen hviler, og all stresset blir glemt.
Vi hadde sol og varme hele helgen. Scooterkjøring, badstu, gode samtaler, noen tårer, grilling og isfiske.
Vi koste oss.
Jeg og mannen, min lillebror og hans kjæreste. Beste menneskene.
Vi var innom på kaffe i ett hus der jeg ofte var i min barndom.
Mange varme gode minner.
Det var en merkelig følelse.
Huseier ga meg klem og gråt da han snakket om min betydning for hans mor.
Vi hadde en spesiel bånd, moren hans, min bestemor og jeg. Utallige samtaler, reiser på stevner. Så gode og trygge minner å ta vare på.
Jeg hadde også mange gode samtaler med en nær person i løpet av helgen. Selv om veien vår har vært berg og dalbane, kaotisk og til og med traumatisk, så betyr ikke det at vi ikke bryr oss om hverandre og har gode minner også. Tvertimot.
Det ble mange tårer. Vi snakket om ett helt liv på kort tid. For vi vet. Bare vi.
Det var gode å givende samtaler. Det gav en slags fred inni oss, begge veier.
Innvendig fred, det er noe av det viktigste et menneske kan ha, og en ren samvittighet.
Vi snakket også om mennesker generelt, hvilken påvirkning mange prøver å ha, ofte i ting de ikke har noe med.
Det var allerede kjent at ting var slik.
Kontrollbehov. Ingenting som overrasker meg,
heller ingenting jeg bryr meg om.
Slikt bruker vi ikke vår dyrebare tid og energi på.
Synes bare synd i de det gjelder, at de bruker så mye energi på INGENTING, samtidig som det helt klart forklarer at de ikke har det godt.
Men slik er det. Misunnelse og sjalusi er nok en vanskelig og tung “sykdom” å bære på, og sannsynligheten for at de ikke innser hvor langt på ville veier de er, er stor.
Misunnelsen og Kontrollbehovet har kanskje gjort de blinde, samtidig så synlige.
Jeg ser mye, kjenner mye. Som å ha innvendig trafikklys. En gave.
Jeg ønsker de alt godt. At de også kommer ovenpå en dag, og kan nyte livet med hver og ens fredfylt kropp.
At de kan slippe taket i misunnelsen, sjalusien og bitterheten, og i behovet for å alltid kontollere andre, og heller rette blikket og se på hva de kan forandre med seg selv og sine liv. Verne om det.
Livet er kort.
Ta vare på hverandre.❤️
Nå skal jeg ut med mine små og kjenne solen varme. Med følelsen av fred og frihet i hele meg. ❤️
-Lenita-
