HIPP HURRA for deg minste “babyen” vår som kom til verden for 2 år siden, 8.mars på selveste kvinnedagen.
Du ble født klokken 06:27. Du var bitteliten.
2570 gram veide du og ble målt til ca 45 centimeter.
Du er en skikkelig solstråle, som får alle rundt deg til å smile.
Du er snill, god, klok, kjærlig, tøysete og en god del sta, slik man som regel er i denne herlige alderen. Du er ivrig, omsorgsfull og empatisk, og finner på mye sprell.
Hver dag deler du ut en hel del varme klemmer og susser til oss rundt deg.
Du er veldig opptatt av de større søsknene dine. De passer godt på deg og er allemann glade i deg.
Vi kunne ikke tenkt oss et liv uten deg.
Du er spesiell, noe jeg visste før du ble født.
Jeg ante at du ikke var helt frisk.
Legene oppdaget noe meg deg allerede da du var nyfødt, men de fant ikke ut av det.
Du var et døgn i lysbehandling på grunn av veldig høye bilirubin verdier. Du hadde helt klart vondt i kroppen og var flere perioder for dagen utrøstelig. Vi holdt deg inni genseren, hud mot hud, det roet deg ned.
Hadde legene undersøkt nærmere allerede da, så hadde de funnet ut av det.
Bilirubin verdiene sank til tilnærmet normal, og du var mindre gul en periode.
En vinterdag da du var rundt 10 måneder oppdaget vi at du var veldig gul i øynene og ansikt. Du var slapp, og helt klart sliten. Du lå på fanget, på gulvet, på sofaen og inni genseren.
Du hadde lite krefter.
Vi var med deg på Unn. Inn og ut.
Ett par måneder med feil diagnostisering fra legene, fant de ut at du har en sjelden blodsykdom.
Det er ikke så mange som har denne sykdommen i Norge, og de som har den har hatt lite eller ingen symptomer.
Fleste tilfellene er blitt fanget opp helt tilfeldig da personene var hos lege av andre årsaker og skader. De fleste av dem allerede ungdommer og voksne.
Så hos deg startet symptomene tidlig.
Du tåler dårlig feber og viruser. Du blir veldig dårlig. Vi har hele tiden prøvet å beskytte og unngå smitte, men det går ikke alltid.
Ingen vet hvordan dette vil gå. Ikke vi foreldre, ikke legene. Det eneste vi kan gjøre er å følge med på utviklingen og være ekstra på vakt når du er syk.
Vi håper og ber at du kan vokse fra sykdommen og unngå farlige operasjoner. At du kan leve lykkelig et normalt og langt liv.
Jeg må innrømme at jeg bekymrer meg hver eneste dag.
Hver dag kjenner jeg den tunge klumpen i meg. Redselen for at noe skal skje deg, eller at jeg mister deg. Tanken er hjerteskjærende.
Jeg og pappan din, vi gleder oss og takker høyere makter for hver eneste dag vi får ha sammen med deg. Vi er så stolte over deg.
Du er sterk. Du er unik.
Lille kjærlighet.
Gratulerer så mye med 2 årsdagen.
Vi vil alltid være her for deg.
Dere er hele flokken unike, hver og en. Og vi er så takknemlige for å få ha akkurat dere❤️
Bursdagen skal du tilbringe sammen med familien på Leos lekeland i morgen, hvis alt går etter planen. Alle gleder seg.
Feiringen av deg blir mot helgen med kake , kos og lek.
Kvinner utgjør omtrent halvparten av verdens befolkning, men opplever økende ulikhet.
Likestilling handler om en rettferdig fordeling av makt, ressurser og innflytelse.
Å leve et fritt liv uten vold og diskriminering er en grunnleggende menneskerettighet.
På verdensbasis er mindre enn 50% av kvinner i arbeidsdyktig alder aktive i arbeidslivet.
I fattige land jobber kvinner ofte i uformell sektor. Dette er arbeid som ikke er regulert av myndighetene. Lønnen er usikker og de mangler sosiale rettigheter som sykepenger, dagpenger eller pensjon.
På verdens basis bruker ikke 37% av kvinner internett. Dette gjør at kvinner faller utenfor når det kommer til yrker som krever digital kompetanse.
Forskere tror at om 25 år vil 75% av alle yrker være innen vitenskap, ingeniør, teknologi og matematikk. Det vil bli et stort problem for kvinner som mangler riktig kunnskap og digital kompetanse.
75% av barn i barneskolealder som ikke går på skole er jenter. Rundt 130 millioner jenter mellom 6-17 år går ikke på skole.
To tredjedeler av verdens analfabeter er kvinner.
Millioner av kvinner får ikke bestemme over egen kropp.
Over halvparten av graviditeter i verden er utilsiktet. Hovedårsaken til at prevensjon ikke brukes er ikke mangel på tilgang eller kunnskap, men kvinners frykt for bivirkninger og stigma, og at menn nekter å bruke prevensjon.
Hele 257 millioner kvinner som ikke ønsker å bli gravide bruker ikke trygge prevensjonsmidler. 172 millioner bruker ingen prevensjon over hodet.
60% av de utilsiktede graviditetene ender i abort.
45% av alle aborter i verden er utført på en uforsvarlig og utrygg måte.
En av tre kvinner i verden har vært utsatt for fysisk eller seksuell vold.
Undersøkelsen viser at 23% av kvinner i Norge har opplevd å bli voldtatt minst en gang i livet.
Vold mot kvinner og barn økte kraftig under korona pandemien.
På verdens basis eies under 15% av jorda av kvinner. Mange land har ulike lover for menn og kvinner, som bestemmer om kvinner får jobbe, eie jord eller motta arv.”
Det er absolutt grunn til å markere kvinnedagen! Mange ting er blitt justert på til det bedre, men mye gjenstår. Så altfor mye!!
Bare en dag til med enkelte kvinners lidelse, er en dag for mye.
Vi føler oss nok små alle på sin måte til å gjøre en forandring. Men vi alle kan bidra med noe. Hvis ikke annet så dele av kunnskapen vi har.
Jeg jobbet på hotell for noen år siden.
Jeg og jenta som jobbet på renholdsavdelingen var blitt gode venner. Men, hun ville ikke at noen skulle vite at hun jobbet der. Om foreldrene dukket opp måtte hun varsles.
Faren hadde bestemt at hun skulle sendes til sitt hjemland, der ventet fyren hun skulle gifte seg med på henne.
Foreldrene trodde hun var på skole mens hun faktisk jobbet. Hun leste mye i ferie kataloger i pausene.
En dag kom hun på jobb med en koffert. Hun kom for å si farvel. Hun hadde jobbet inn penger til billett og mat, hun skulle til Spania fortalte hun drømmende. Hun hadde truffet en mann på nett, og hun var stormforelsket.
Dit dro hun og der lever hun den dag i dag. Vi har kontakt innimellom.
Jeg tenkte ofte på henne og disse foreldrene.
Deres (u)kultur. De skulle gifte henne vekk mot hennes vilje, ikke engang som voksen hadde hun rett til å bestemme over sitt liv eller ta valg. HVEM-SOM-HELST ville opplevd panikk!! Samtidig satte de henne i en farlig situasjon. Hun traff en mann på nettet, og dro sin vei. Vi har hørt, og media har vist oss mange sånne skrekkhistorier. Der jenter blir lurt ut av landet, og ut av andre land.
Heldigvis gikk det godt med henne.
Hun var en vimsete men reflektert dame.
Vi ser en del undertrykkelser her i vår omkrets også. Forskjellige kulturer og religioner. Disse er ikke alltid så synlige, men er du nært nok så vil du kunne kjenne det på din hud.
Noe av dette har også våre barn fått kjenne på i skolesammenheng, med den i media mye omtalte kristenskolen i straumfjordnes.
Jeg rett og slett skjemmes og angrer over valget vi tok da vi søkte inn barna i noe vi trodde skulle bli trygt og godt.
Magefølelsen bør man alltid lytte til!
Man kan lure på hvor kristne mennesker er, som baktaler og går bak ens rygg??
Meldingen som ble sendt fra rektor til foresatte var helt sikkert en intern melding som sporet av.
Flaut. Og vondt på vegne av personen det gjaldt. Først har skolen tatt med barna på julegudstjeneste. De har sittet og sunget og hørt presten tale, for så i ettertid å sende beklagelse til foreldre for at skolen tok barna med på julegudstjeneste som ble holdt av en kvinnelig prest. Seriøst?
Istedenfor å komme til behovet for å stygt baktale, kunne de (skolen) ikke om det måtte til dra fra kirken når de så denne kvinnelige presten de ikke kunne tålerere?
Personlig synes jeg hele saken er trasig og umenneskelig. Hjerterått oppførsel mot våre medmennesker.
Jeg har som alle andre personlige meninger jeg også. Men mine meninger skal ikke skade eller såre andre. Vi må eie evnen til å tenke selv og ta sunne valg. Spesielt vi voksne, omsorgspersoner, skolen, helsepersonell, barnehagen. Jeg hadde aldri godtatt at våre barns skole gikk ut med slik trakassering av et menneske. Det hadde vært siste dagen på den skolen.
Det er ikke sunne holdninger barna lærer i slike sammenhenger. At vi kvinner har en mindre verdi enn menn.
Dette er ikke noe jeg vil videreformidle til mine barn.
Etter vårt beste evne lærer vi våre barn å respektere. Seg selv, medmennesker, meninger, dyr og naturen. Vi lærer de å sette grenser.
Vi lærer de om toleranse også for det vi ikke er helt for selv, og det som er ukjent.
Vi lærer å akseptere, selv om vi ikke alltid liker ting, eller er enig.
Vi må lære barna sunne verdier, og at vi alle ikke er like, men like mye verdt.
Vi må stå opp for hverandre, verne om hverandre, løfte hverandre!
Kvinner må slutte å rive ned kvinner, vi må stå sammen. For oss selv og andre.
Vi er mødre, søsken, bestemødre, kjærester, koner, kassadamer, leger, ordførere, prinsesser og dronninger. Men vi har noe viktig til felles! Vår verdi!
La oss ta vare på hverandre. La oss lære våre døtre at de er spesielle og sterke. La oss styrke deres selvtillit å tro på seg selv. La oss hjelpe de å bli uavhengige og ha en klar stemme.
Jeg ønsker alle kvinner en nydelig kvinnedag!🪷 Spesielt til “kvinnene i mitt liv”. Dere er modige, fine, sterke, og jeg setter uendelig pris på hver og en av dere. Dere vet hvem dere er❤️
Jeg sprang den godt kjente veien for meg ned til huset, og gledet meg til å gi klem og snakke med bestemor (mummi).
Det føltes så lenge siden sist.
Jeg tok steget inn i yttergangen , og så henne stå på kjøkkenet. Hun ventet på meg.
Jeg åpnet døren inn til gangen, og kjente lukten av nykokt kaffe. Radioen i bakrunnen.
Hun hadde alltid på radioen.
Jeg la merke til at hun ikke hadde fått satt opp håret, jeg gledet meg til å ordne det, slik vi alltid gjorde.
Det føltes så utrolig lenge siden.
Hun strakk ut armen. Jeg gledet meg sånn.
Jeg hadde savnet henne.
I det jeg skulle ta steget inn i huset, dro hun hånden tilbake. Hun stoppet meg. Hun gråt og sa jeg ikke kunne komme inn, og at jeg snarest var nødt til å snu, og dra tilbake dit jeg kom fra.
Jeg gråt. Jeg kjente på noe så annerledes. Vi så på hverandre.
Vi ville , men hvorfor kunne vi ikke? Jeg kjente den sterke bånden som alltid hadde vært der mellom meg og henne. Den var enda sterkere.
Hun sa igjen; du må tilbake.
Hvor? Hvor kom jeg fra?
Jeg var så skuffet og lei meg. Selv om hun ikke fysisk gjorde det, så kjente jeg henne stryke over tårene mine.
Hun vinket og sa noen ord til meg.
Jeg snudde meg. Jeg åpnet døren ut… å så inni noe skarpt og lyst.
Jeg hørte noen rope mitt navn. Så kjente jeg et trykk i kroppen, som at jeg landet.
Da var jeg tilbake.
Jeg hadde vært død.
De startet med dundrende hodepine.
Ikke lenge etter ble jeg borte.
Jeg husker ikke selv noe mer.
Personalet i ambulanse helikopteret hadde ringt min mann. De hadde sagt at det ikke var mer å gjøre, jeg var død.
Etter en halvtimes tid hadde de ringt på nytt for å fortelle at noe rart hadde skjedd.
Jeg var tilbake.
Mannen min forstod ingenting.
Lyset jeg så da jeg åpnet døren ut hos min bestemor, var legens lykt, da han lyste meg i øynene på sykehuset.
Jeg forstod fort at jeg hadde vært på en lengere reise, og hvorfor jeg møtte bestemor.
Hvorfor det føltes så lenge siden jeg hadde sett henne, og hvorfor hun ikke kunne slippe meg inn.
Jeg var veldig sliten på det tidspunktet, og kjente jeg hadde behov for å snakke.
Bestemor, hun hadde forstått.
Dersom hun hadde sluppet meg inn, ville jeg ikke vært her i dag.
Legene forstod lite av det som hadde skjedd. De fant ingen forklaring, kunne bare fortelle at jeg hadde vært død.
Det var godt å møte bestemor, det var så lenge siden.
Men, det var ikke min tur.
Etter denne hendelsen slet jeg en del med balansen og talen, å sliter litt til tider enda.
Jeg ble også fratatt førerkortet på ubestemt tid.
Men stort sett går det bra.
Man lærer å se mer, kjenne mer og sette større pris på all tid.
Man tenker og tvinger seg til å roe ned på en helt ny, og annen måte.
Tar vare på alle øyeblikkene.
Takk Gud for at jeg fikk fortsette her. Med mine barn, og mine kjære.
Det kom også noe spesielt ut av denne hendelsen. Noe sterkt. Det finnes mer mellom himmel og jord.
Livet er kort, tiden går fort.
Ta vare på alle fine øyeblikk.
Skap fine øyeblikk.
Lev positivt og rent.
Behandle andre mennesker på en god måte, slik du selv ønsker å bli behandlet.
Har du ikke gode hensikter, eller godt å si, hold deg unna, og hold rett og slett kjeft.
Livet er for kort, vakkert og skjørt til å bry seg om negativitet.
Det er så mye fint og godt vi kan omslutte oss med.
Nå er det feber i luften igjen. Minste mor har hatt 40 i feber det to siste dagene og blodverdiene på nedtur. Virker likevel som at hun nå er på tur å bli frisk.
Har hatt en hendelsesrik lang helg i mitt paradis hjemme i Finland.
Der sjelen hviler, og all stresset blir glemt.
Vi hadde sol og varme hele helgen. Scooterkjøring, badstu, gode samtaler, noen tårer, grilling og isfiske.
Vi koste oss.
Jeg og mannen, min lillebror og hans kjæreste. Beste menneskene.
Vi var innom på kaffe i ett hus der jeg ofte var i min barndom.
Mange varme gode minner.
Det var en merkelig følelse.
Huseier ga meg klem og gråt da han snakket om min betydning for hans mor.
Vi hadde en spesiel bånd, moren hans, min bestemor og jeg. Utallige samtaler, reiser på stevner. Så gode og trygge minner å ta vare på.
Jeg hadde også mange gode samtaler med en nær person i løpet av helgen. Selv om veien vår har vært berg og dalbane, kaotisk og til og med traumatisk, så betyr ikke det at vi ikke bryr oss om hverandre og har gode minner også. Tvertimot.
Det ble mange tårer. Vi snakket om ett helt liv på kort tid. For vi vet. Bare vi.
Det var gode å givende samtaler. Det gav en slags fred inni oss, begge veier.
Innvendig fred, det er noe av det viktigste et menneske kan ha, og en ren samvittighet.
Vi snakket også om mennesker generelt, hvilken påvirkning mange prøver å ha, ofte i ting de ikke har noe med.
Det var allerede kjent at ting var slik.
Kontrollbehov. Ingenting som overrasker meg,
heller ingenting jeg bryr meg om.
Slikt bruker vi ikke vår dyrebare tid og energi på.
Synes bare synd i de det gjelder, at de bruker så mye energi på INGENTING, samtidig som det helt klart forklarer at de ikke har det godt.
Men slik er det. Misunnelse og sjalusi er nok en vanskelig og tung “sykdom” å bære på, og sannsynligheten for at de ikke innser hvor langt på ville veier de er, er stor.
Misunnelsen og Kontrollbehovet har kanskje gjort de blinde, samtidig så synlige.
Jeg ser mye, kjenner mye. Som å ha innvendig trafikklys. En gave.
Jeg ønsker de alt godt. At de også kommer ovenpå en dag, og kan nyte livet med hver og ens fredfylt kropp.
At de kan slippe taket i misunnelsen, sjalusien og bitterheten, og i behovet for å alltid kontollere andre, og heller rette blikket og se på hva de kan forandre med seg selv og sine liv. Verne om det.
Livet er kort.
Ta vare på hverandre.❤️
Nå skal jeg ut med mine små og kjenne solen varme. Med følelsen av fred og frihet i hele meg. ❤️
