I tilfeller der avhengigheten er av mer alvorlig grad, og handler om rus, spill osv, kan den ta fra deg familien, jobben, tryggheten og retten til å være menneske.
Den tar glatt, rått og hjerteløst din elskede, dine barn, og barndommen fra barn.
Den fører til traumer, psykiske og fysiske plager. Den ødelegger relasjoner, tillit og fremtiden.
Den kan også gå i arv.
Den river alt du har i tusen biter rett foran øynene på deg, uten at du er i stand til å gjøre noe med det.
Alkohol, røyk, snus, narkotika, sovemedisiner, sex, pengespill og opioider.
Disse tingene er de vanligste avhengighetene folk sliter med.
Noen av disse tingene preget min barndom, mens noen andre ovennevnte er personlig kjente for meg, men det kommer vi til i senere innlegg.
Avhengigheten jeg tar opp i dette innlegget handler om mindre farlige ting som, sjokolade.
I mengder er ikke det heller særlig sunt.
Hver nordmann spiser i gjennomsnitt 9.36 kg sjokolade i året. Jeg har vært på rundt 70kg sjokolade i året!! 70KG!!??
Tre-hundre-og-seksti-fem sjokolaplater i året de to siste årene. 365!!
Én plate for hver kveld..
Da kan man trygt si at man er sjokolade avhengig. Følelsen av avhengighet er ikke innbilning, for sjokolade inneholder stoffer som kroppen kan omdanne til endorfiner og serotonin.
Sjokolade frigir altså endorfiner og serotonin, som mange kaller kroppens eget morfin, eller kroppens naturlige lykkehormon.
Endorfiner reduserer også smerte og stress.
I tillegg til at sjokoladen er en av de beste matvarene for å øke serotonin- og dopaminnivået, gir også eksorfin som finnes i sjokolade naturlig smertelindring. Og teobromin, et stoff som ligner på koffein gir deg energi.
Det er også forsket på, og konkludert med at sjokolade kan være bra for hjertet, selvsagt ikke i mine mengder, men i sunne mengder.
MEN det gjelder visstnok mørk sjokolade. 😅
Mitt første år med mine 365 sjokoladeplater, gikk i helnøtt, inntil jeg fant lykken i finske Fazer, verdens beste sjokolade, og som også ble til de ca 365 platene.
Farlig. Men nå på tredje året har jeg bevisst trappet ned, en hel del…🫣
Jeg har til og med sluttet å kjøpe inn sjokolade for å gjemme rundt i skuffer og skap, slik som før. 😅🫣
En tohundre grams sjokoladeplate for kvelden er jo galskap!
Helt syyykt mye sjokolade over tid, og neppe sunt, men..meget godt.
Ja, så var det kveld.
Mine tanker sniker seg til kaffekoppen og sjokoladene som ligger godt gjemt.
Så gjenstår det å se hvem blir kveldens vinner, jeg eller Fazer…
Alt med måte.
Sliter du med en eller annen avhengighet du føler har blitt plagsomt, ødeleggende, altoppslukende og forstyrrende, snakk med noen. Søk hjelp.
Vi er bare mennesker, og vi alle kan havne der, husk det finnes håp og hjelp for alle.❤️
Enkelte mennesker har et sterkt behov for å holde oppe en fasade.
Kanskje vi selv også i enkelte ting, uten å egentlig være klare over det?
I disse tider med høye priser på mat, strøm, drivstoff og høye renter kan det være lurt å vurdere litt på denne fasaden. De som allerede før prisøkningene så vidt holdt hodene over vann takket være kredittkort i mange tilfeller, sliter nok en del nå, da det faktisk kan være krevende å holde fasaden stabilt oppe når kredittene er oppbrukte og sparepengene med lange tenner tatt ut av konto til de ekstra utgiftene. Banken har strengere vilkår og for slekten har også prisene økt, så de kan ikke, og bør heller ikke brukes som hvilepute.
Da må man rett og slett ta en grundig vurdering over økonomien og situasjonen og denne fasaden som til slutt kommer til å slå sprekker.
Mange har satt seg i “fasade rutiner”, som sakte men sikkert i verste fall kan føre rett i fattigdom.
De som har hatt akkurat nok til å få det å gå rundt bør kanskje ta en vurdering på de månedlige frisør- og skjønnhets salong besøkene. treningssenter er bra, men i trange tider har vi verdens største treningssenter rett utfor dørene, og på kjøpet får vi frisk luft som bidrar til bedre helse både fysisk og psykisk.
Det skal gjøres miljøtiltak, men kjøretøyer byttes ut titt og ofte.
Det skal stå Svea og Bergans med Kongens skrift på de stakkars plaggene som ofte blir kjøpt inn kun for en dagstur på fjellet, for så å bli glemt innerst i skapene. Å kjøretøyene, de er knapt innkjørt når de i mange tilfeller byttes til årets modell, hvert bidige år.
Flotte biler parkerer i sentrum, ut stiger folk med de dyreste og flotteste treningsklærne, Ray Ban solbriller som skinner i kapp med solen. Og fra bagasjen tas tassen til halvehundretusen ut i bånd for å vises frem med sin flotte matmor.
Så rundes sentrum en gang, før de med masse eksos i lungene kjører fornøyd hjem etter å fått mange blikk å snu.
Det må til to-tre turer til Egon i uken. Facebook oppdateres med “sjekket inn på Egon”.
Bilder av flott mat og vin legges ut, helst med synlig kvittering som viser hvor mye dette halvtimes hyggelige stund ranet kontoen for.
Ukeplanene fylles til randen med aktiviteter, kafebesøk, vinkurser, og mye annet tull man gjerne kunne spart inn på i disse tider.
Ofte ser man barna komme i andre rekke.
Mange voksne koser seg, mens det må kuttes i barnas aktiviteter og bursdager grunnet dårlig råd.
Det ser vi ofte bli skrevet om.
Leo’s lekeland, som var gratis for voksne , har nå inngangspris på 29kr per voksen.
Det ble mye hyling og skriverier om dette. Mange av de som ropet høyest, stod kvelden før lekeland besøket i kø til byens uteplass, og brydde seg lite om inngangsprisen var på 150, eller 400kr, og at de punget ut nesten tre-hundre-kroner for 1 drink!! Det gjorde ingenting, men å dra med barna på for eksempel Leo’s lekeland vekte reaksjoner med sine 29 kroner per voksen. Det blir så feil. Så utrolig feil.
Nå sier jeg ikke at dette er alles tilfelle, men både hører og kjenner igjen mange som tilhører denne kategorien.
Tenker at denne fasade greia er med på å bidra til mye utbrenthet og psykiske problemer, en til viktig grunn til å se litt ekstra på om alt vi har og gjør er nødvendig??
Det hvordan vi er vokst opp og hva vi er vante til har mye å si i forhold til levemåten vår i dag.
Det er kun vi sjøl som kan justere dette til et sunt nivå som passer vår økonomi og livssituasjon.
Disse tingene vil også være viktige for våre barn å lære. Gi videre sunne holdninger og verdier.
Jeg vokste selv opp i en familie som levde en god del under fattigdomsgrensen. Fleste barndomsårene bodde vi i et hus uten vann og strøm. Dette på 90 tallet. Dette har nok bidratt til at man ser mer, og setter mer pris på det man har.
Man er kanskje mer kreativ og finner mange alternative løsninger.
Jeg kjøper mye “pent brukt” og “som nytt” både på finn.no og andre kjøp og salg sider på nettet.
Dette gjeldet alt fra klær til sykler og møbler. Det er som nytt men til mye hyggeligere priser, og slik tar vi også hensyn til miljøet.
Mange har lite fra før av, ofte av forskjellige grunner.
Noen er uten jobb, noen faller mellom alle stoler, noen går på aap, dagpenger, og også mennesker i jobb sliter nå mer enn før.
Noen av disse er kanskje de som tapte fasade kampen eller ikke orket det mer, men også de som allerede strevet med å holde hodet over vann allerede før pris økningene kom.
Disse har faktisk ingen kroner å snu på, heller ingen sparing, da det bare har vært en drøm å få til.
Mange av disse betaler sine regninger, men har ingenting igjen til mat, eller annet nødvendig.
Disse kan man også ofte lese om på sidene til for eksempel hjelp oss å hjelpe i Tromsø.
Hjelp oss å hjelpe søker om hjelp til folk som etter beskrivelse helt klart skal ha krav på hjelp av nav iform av blant annet nødhjelp og supplerende sosialhjelp.
Jeg sendte hjelp oss å hjelpe i Tromsø privat melding, om ikke disse som er i behov for øyeblikkelig hjelp til mat, medisiner og annet nødvendig har tatt kontakt med NAV da disse ganske sikkert får hjelpen de trenger.
Svaret jeg fikk satte meg ut.
Her ser dere skjermbilde av svaret jeg fikk av hjelp oss å hjelpe i Tromsø.
Ord blir fattig.
Grunnen til at jeg er opptatt av disse tingene er at jeg og min mann selv har hjulpet noen familier i slike situasjoner.
Og vi har også vært nede i den økonomiske gropa, etter en lang kamp og vunnet rettsak. Mer om dette i en annen innlegg.
Tilbake til NAV. Er det virkelig slik, at mennesker, spesielt barnefamilier og enslige forsørgere i nødssituasjon ikke får hjelpen de har krav på av NAV, men blir truet ut av kontoret??! Skyver NAV vekk ansvaret, eller er det barnevernet som skal hjelpe? Folk blir frustrerte av dette svaret NAV gir uten mer forklaring.
De fleste søker nødhjelp i nødssituasjon, der alt annet er prøvet? Noen kanskje flere ganger før økonomien lar rette på seg. Dette høres bare ikke riktig ut i mine ører. Skremmende.
Eller er dette en missforståelse fra NAV? Hvem er det egentlig som skal hjelpe disse familiene, og hvem tar avgjørelsen?? Hvordan skal vanlige folk kunne dette?? Hvem og hva skal de forholde seg til? Hvor ligger feilen??
Barnevernet er ofte oppe i media der de omtales negativt, med sine feiler, mangler og overtramp.
Det er kanskje ikke så rart at vanlige folk og familier blir redde. Og en del av oss har dårlige erfaringer på grunn av maktmisbruk og overtramp fra barnevernet.
Hvordan skal man da tørre å ta kontakt med NAV for å få hjelp til litt mat på bordet og tannkrem på børsten?
Ta vare på hverandre og lytt gjerne litt ekstra også til det som ikke blir sagt❣️
Etter en litt seig lørdagsmorgen og tungstartet kropp full av leddsmerter, ble det kvalitetstid hos min mor sammen med barna og mannen.
Vi hadde en meget koselig og fartsfylt dag, med baking, glade og fornøyde barn, som også er flinke til å irritere hverandre, men som alltid storkoser seg hos “mommo”.
Det var godt å komme seg litt bort hjemmefra hvor vi tilbringer mesteparten av tiden, da minste barnet har en sjelden blodsykdom som gjør at blodverdiene raskt raser ved viruser, infeksjoner og feber. En liten forkjølelse er nok til å gjøre henne sliten og “hengende”.
Så vi prøver å unngå unødvendig smitte, da vi nå igjen har hatt lange sykdomsperioder der barna har smittet hverandre om og om igjen, og lillemor har vært ganske dårlig.
I tillegg så trives vi alle mann best hjemme, og ute i naturen.
Vi er tett knyttet sammen som familie, og som regel er barna med på det meste, fra matlaging til utearbeid.
Det er viktig for barna å få være med på hverdagslige gjøremål med foreldre eller andre omsorgspersoner, der de lærer, øver, får mer selvtillit og blir mer selvstendige.
De får lov å prøve, og også feile. De får prøve å løse små problemer, og sammen kommer vi alltid som regel i mål med godt humør og mestringsfølelse.
I dag bakte vi fastelavens boller og kanelsnurrer.
Oppskriften fikk jeg av min bestemor i Finland, som igjen hadde den etter sin mor.
Oppskriften gir noen luftige og saftige boller, som forvinner så fort de kommer ut av ovnen 😅
Deler oppskriften her med dere.
Er det noe dere lurer på er det bare å spørre i vei.
Bruker kjøkkenmaskin.
5 dl melk
1 egg
1 pose tørrgjær eller 50g fersk gjær
1,5 dl sukker
2 ts kardemomme
1/2 ts salt
15-16 dl hvetemel
Ca 165 g romtemperert smør
1 egg til pensling
Romtemperert smør, kanel og sukker til kanelsnurrer.
Varm melken til ca 40° (litt varmere enn fingertemperatur).
Rør inn egget.
(Hvis du bruker fersk gjær, rør den i melken sammen med bittelitt sukker)
Bland hvetemel, tørrgjær, sukker, kardemomme og salt i en bakebolle.
Rør melblandinga i melken litt etter litt.
Start med lav hastighet og øk etterhvert.
Når deigen slipper kanten på bakebollen tilsettes romtempererte smøret. Bland godt inn i deigen for hånd før du fortsetter med kjøkkenmaskinen. La maskinen jobbe i ca 10 minutter på middels hastighet.
Dekk bakebollen med plastfolie og la bolledeigen heve til over dobbel størrelse, ca 1 time. Jeg lar som regel deigen heve oppimot 2 timer.
Runde boller
Trill runde hveteboller, og legg de på bakepapir på stekeplaten.
Etterhev ca 30min. Bollene kan heve litt inni hverandre, men det gjør de ekstra saftige og gode.
Pensle med egg.
Stek midt i ovn på 220° i ca 10min.
Avkjøl. Skjær av lokket og sprøyt kremen på. Legg på lokket og sil på litt melis gjennom tesil.
Kanelsnurrer
Kjevle ut deigen til en plate. Smør på rikelig med romtemperert smør, dryss på med sukker og kanel. Rull deigen sammen og skjær i små skiver. Du kan bruke muffinsformer for å holde formen på snurrene. Etterhev ca 30min. Pensle med egg å dryss på litt sukker.
Stek midt i ovnen på 220° i ca 10 min. Avkjøl under bakeklede.
Nøyaktig på denne dagen for 18 år siden ble vi kjærester.
Tiden flyr. Vi har opplevd mye, mer enn de fleste både på godt og vondt.
Etter å ha møttes bare ett par ganger, og etter noen meldinger frem og tilbake i en måneds tid (ingen telefon samtaler😅), flyttet vi sammen.
Jeg innrømmet på sms at jeg var blitt glad i deg,
og du sendte meg sms, du hadde ordnet med bolig.
Jeg flyttet over grensen.
Vi kjente hverandre knapt.
Jeg har ofte tenkt, og får det ikke helt til å gå opp at jeg bare dro inn i det ukjente.
Jeg som var forsiktig, og ikke så begeistret over det som var nytt, redd for å bli såret.
Tenker av og til om det var flykt?
Flyktet jeg? Eller var det det som kalles skjebnen?
Jeg hadde nettopp ferdigstilt mine murer etter de to siste traumatiske hendelsene.
Hodet mitt var kaotisk, men livet rutinert.
Årsaken til at jeg flyttet var helt klart du, men kanskje jeg fikk en utvei på kjøpet? Jeg hadde levd fanget en god stund. Ingen visste. Det kommer jeg til å skrive om i et senere innlegg når jeg er klar for det. Mange traumer ligger i dvale. Urørt og uforstyrret. De har ligget lenge med tunge tepper på.
Tre fremmede flyttet under samme tak.
Min datter på 1,5 år flyttet med meg.
Jeg var spent og bekymret på hvordan det ville gå, spesielt den store forandringen for henne fra å bo alene med mamma, og ha mamma for seg selv. Og for deg. Hvordan ville du ta det, og venne deg til den nye tilværelsen.
Mye overtenking. Det viste seg å være krevende for henne, og vi jobbet en god del med å trygge henne. Det gikk heldigvis fint til slutt.
Du tok henne så godt i mot, helt som din egen, fra starten av. Takk for din uendelig godhet, omsorg og hjertevarme som du har gitt fra dag én.
Vi hadde enormt med prøvelser.
Ufordringene sto i kø allerede fra starten, i form av andres kontrollbehov, i tillegg til at vi var nye og usikre på hverandre. Det var mange stormkaster.
Vi har alltid behandlet hverandre med respekt, og gått i samme retning.
Vi lot aldri noe nå oss.
Vi har stått på for hverandre og ved siden av hverandre. Vi har kjempet og slitt. Og vunnet.
Kjærligheten har alltid vært størst.
Starten var berg og dalbane, men vi kom oss ut på roligere vann.
Her har livet sammen med deg vært trygt og stabilt. Jeg har alltid følt meg sett, elsket og prioritert av deg. Ikke et sekund har jeg tvilt.
Jeg med min komplekse ptsd, traumeproblematikk, triggere og så videre har nok ikke vært den letteste å leve med. Det har nok krevd en hel del, da denne sykdommen gjør at man trenger mer bekreftelse, trygghet, og forutsigbarhet.
Du er unik min kjære.
Du så tilstandene, både min og det som skjedde rundt meg.
Du er den som har vært med på å gjøre meg hel. Du har fått meg ned når jeg har mistet bakkekontakt.
Du har løftet meg opp hver gang jeg har falt.
Du har gitt ren kjærlighet og omsorg, lært meg mye om meg selv, om andre og livet.
Du roet meg de gangene flykten tok tak i mine vinger.
Du gav meg tid, presset aldri på.
Du sa alltid at ting ordnet seg, selv om du nok ikke alltid selv heller trodde på det. Og en overtenker som meg var nok vanskelig å overtale til ro.
Jeg har feilet, skyvet deg vekk og ofte vært vanskelig å nå.
Mine murer skulle være uknuselige.
Høyeste og mest solide.
Jeg hadde på meg den tykkeste masken. Masken som skulle være vanntett,og tåle stormer, men som sviktet takket være deg. Du plukket den kjærlig av, og rev murene ned med tålmodighet bit for bit slik at jeg ikke skulle bli såret.❤️
Kan jeg noensinne vise hvor takknemlig jeg er?
Du har stått ved min side. Vi låste oss da vi mistet vår sønn, men vi låste oss til hverandre.
Du sto ved min side og var den største støtten gjennom rettsaken som var rene marerittet. Rettsaken som tok fra oss retten til ett vanlig liv, selv om jeg vant den.
Jeg føler en enorm skyldfølelse for dette. Både overfor deg og alle barna.
Skyldfølelse over at konsekvensene etter saken ble langvarige og preger oss den dag i dag. Men jeg hadde ingen valg. Og skulle nok valgt det samme i dag.
Lite visste vi da om at vi skulle bli utsatt for maktmisbruk og korrupsjon.
Dette kommer jeg også til i et kommende innlegg.
Vi står altså her i dag, sterkere enn noensinne. Selv om det stormer og raser rundt oss, med utfordringer etter den andre, har vi hverandre og familien.
Det vi har er unikt og fint.
Vi har tross utfordringer rundt oss, skjermet barna inn i en trygg og stabil hverdag, med lykke, ro, latter,glede, gode rutiner, kjærlighet og med de fineste menneskene rundt oss.
Vi bestemte oss tidlig for at våre barn aldri skulle behøve å gjennomgå noe av det vi selv hadde opplevd.
Barna har rett på en stabil oppvekst med trygge rammer og trygge voksne, og det har vi fått til sammen. De har aldri hørt diskusjoner eller vært vitner til slossing, verken med ord eller annet. Og de har aldri opplevd alkohol i hverdagen i noen som helst form.
Disse to tingene har så mye å si for det er så mye av det rundt om kring.
Det ødelegger og etterlater utrygge barn. Ødelagte voksne.
Vi er så heldige, disse tingene preger ikke vårt og barnas liv. Verken alkohol eller uenigheter.
Takk min kjære for at du er du.
Trygge, tålmodige mannen min.
Takk for at du er den trygge og gode pappaen for våre barn, de ser så opp til deg.
Jeg elsker deg himmelhøyt, og håper du kjenner inni deg hvor utrolig høyt jeg setter deg.
Som regel sprer den rykter, løgn og sladder for å prøve å knytte sterkere bånd til den som lytter til den.
Mange av oss kjenner nok også igjen bygdedyret som i tillegg til sladder og ryktespredning, lider av sjalusi og misunnelse.
Denne variasjonen av bygdedyr kan være mer skadelig både for andre og seg selv.
Bygdedyret med disse vanskelige og tunge følelsene vil ikke unne noen noe godt.
Din prestasjon, kvalitet og dyktighet og dine evner er noe dyret mangler og også ønsker at du manglet. Denne mangelen får dyret gjerne drivkraft av.
Denne varianten mangler ofte selvtillit og sammenligner seg med de fleste rundt seg.
Jeg tenker det er få følelser som er så belastende som disse å bære på.
Selv for bygdedyret.
Det er ufattelig trist at dyret overser/ikke får kontakt med sine egne følelser, talenter og gaver, i jakten på andres.
Dyret overser fort sine egne, og går glipp av mange fine øyeblikk da oppmerksomheten stadig er rettet mot andre.
Følelsen til bygdedyret handler mindre om hva den selv savner, men mer om hva andre har og kan.
Så fort bygdedyret møter mennesker som er oppegående, trekker den seg litt tilbake eller går i forsvar, da den er livredd for å miste masken.
Ofte strever dyret som sliter med misunnelse med en idealisering om hvordan andre har det og hva de har oppnådd. Den rakker gjerne ned på den, den misunner og ønsker å påføre vedkommende vanskeligheter og skam.
Kjære bygdedyr, her er noen små tips til deg for å få det litt bedre i hverdagen.
●Gå inni deg selv. Dette har ingen av oss tid til eller interesse av. Øv opp takknemlighet over det du har.
●Alle vi har godhet og nestekjærlighet inni oss. Finn disse frem og bruk de. Disse har også en helt motsatt virkning enn det du har som vane å drive med. Du vil komme godt ut dersom du bruker disse.
●Kutt ut løgner, du vet sannheten seirer alltid! ALLTID!
●HUSK, det er fullt mulig å være interessant for andre, selv om du ikke sladrer, baktaler og svartmaler andre.
●Slutt å sammenlikne deg med andre. Vi alle er forskjellige, med våre egne mål, levemåter, evner og talenter. Finn ut hvilke dine er og gjør noe med de, slik at du føler deg bra og lykket, du også.
●Tenk gjennom hva DU kan gjøre for å utvikle DEG
●Gi livet ditt større innhold slik at du kan bli stolt av deg selv og hva du får til.
●Gå gjerne inni deg selv og finn det underliggende problemet. For er dette deg og ditt tilfelle, er jeg sikker på at du har noen ubehandlede følelser og opplevelser du trenger å bearbeide. Da er DU fri, og det gjør livet ditt så mye lettere.
●Kutt ut den giftige atferden og fyll den med noe nyttig du kjenner er givende for deg, for det du driver med koster helt klart mer enn det smaker. Og til syvende og sist, er det du som sitter igjen med tapt ansikt og skam.
Og til oss som er utsatt for bygdedyret;
Vi må overse, leve våre liv uten å ofre denne slags dyr en eneste tanke. Vi vet best, og kjenner livene våre best.
Når vi i forbifarten hører navnene våre bli nevnt må vi ta det som et kompliment, vi finnes, noen har lagt merke til oss, og det vi har oppnådd. Noen er misunnelig på akkurat oss!
Å gi respons er mat for dyret.
Lev i fred, og ta vare på hverandre, og husk at også bygdedyrene er mennesker🩷
Du forteller meg hvor liten verdi jeg har, og at jeg ikke skulle eksistert.
Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.
Jeg lister meg lydløst på tå, hoster lydløst for ikke å irritere deg, tygger lydløst.
Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.
Det er natt. Jeg jobber hardt med å finne stillingen som er god nok for hele natten.
Da slipper du i sinne dunke til meg med albuen , hvis jeg skulle røre på meg.
Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.
Når du spør meg om noe,
er jeg i all hast nødt til å velge mellom å svare eller være stum.
Svarer jeg, blir det uansett mot din mening.
Være stum, betyr bråk, men det gir meg tenketid, til å finne et svar som du kanskje kan godta.
Selv om du ikke er her, selv om jeg ikke lenger trenger å velge.
Når jeg har skadet meg, eller er lei meg, velger jeg å late som om ingenting har hendt.
Mas og gråt gjør deg forbannet.
Selv om du ikke er her, selv om jeg egentlig nå for lov til å vise følelser, holder jeg alt innerst inne.
Når du lugger meg, knipser, er voldelig, truer, stenger meg inne, skriker fulle ord i raseri og knuser det lille vi har,
da stenger jeg meg inne, og forsvinner.
Jeg forsvinner dit din stemme ikke har rekkevidde, der ingenting gjør vondt.
Der jeg ikke er redd, ikke har panikk.
Selv om du ikke er her, selv om det ikke lenger treffer meg…
Når du går til angrep på mamma,
er det noe som slår inn hos meg.
Hun er min beskytter, jeg trenger henne og hun meg. Du får ikke ta henne fra meg.
Da forsvinner jeg ikke.
Hjerte banker hardt, jeg skjelver, er redd.
Tårene trekker seg tilbake, og sinne overtar.
Sinne og redsel, de gir meg hver sitt bidrag til at jeg våger gå mellom.
Jeg prøver å snu ditt fokus mot meg, for jeg vet at jeg kan fly til et bedre sted, slik jeg alltid gjør.
Jeg ber til Gud. Jeg ønsker å gi mamma min flyktingsevne .
Du, du lar deg ikke avledes..
Selv om du ikke er her, selv om jeg ikke lenger trenger å flykte.
Vi er for små, mamma og jeg.
Hun gjennomgår, jeg flykter.
Dag etter dag, år etter år.
Selv om du ikke er her. Selv om jeg nå er stor.
Hun later som at hun har det bra, gjennom stormene biter hun sammen, smiler gjennom tårer,
samtidig som hun inni seg kjemper kamper ingen noensinne kan forstå.
Min mamma er sterk. Knust, men likevel den sterkeste kvinnen jeg vet om.
Min mamma. En ekte soldat.🩷
Dette var mitt liv. Min hverdag.
Vi hadde gode dager også, der du lærte meg å jakte, fiske, tenne bål, tegne osv. Du lærte meg også å aldri gi opp. Men ofte legger de dårlige dagene automatisk skygge over de gode dagene.
Bare noen få år gammel, hadde jeg et sterkt ønske om å få dø. Jeg til og med prøvet å ta mitt liv som seks åring. To ganger.
Jeg gikk med konstant klump i halsen. Magevondt. Hodepine. Redsel. Døgnvakt.
Jeg satt på kne, ba til Gud-“Ta alkoholen vekk, eller ta meg.”
Ingen av delene forsvant.
Min barndom inneholdt mye vondt. Jeg sitter med mange uopprettelige skader. Traumer. Sykdom.
Disse opplevelsene, erfaringene og minnene har etterlatt mange åpne sår,
mye sinne, bitterhet,
depresjon og angst, som jeg heldigvis har fått vendt om til visdom, styrke, veldig sterk intuisjon og kjærlighet til alle viktige menneskene rundt meg.
Etter hvert har jeg lært at jeg ikke alltid bare trenger å gi, jeg kan også ta i mot; omsorg, kjærlighet, vennlighet og gode ord, uten å føle meg skyldig. Uten alltid å tvile på andres hensikter.
Jeg har lært at jeg har lov til å kjenne. Ta valg. Sette grenser. Ha en mening. Være meg.
Jeg har lært at også jeg er god nok.
Veien hit var lang, og jeg har fortsatt en lang vei å gå.
Jeg lærer, snubler. Reiser meg opp og fortsetter. Av og til kaver jeg, men jeg er på vei.
Steg for steg bygger jeg meg opp, fyller meg pent opp med mot, visdom, styrke, tro håp og kjærlighet. Tillit til andre og meg selv.
Jeg ser henne ligge på gulvet, hun er blå rundt munnen. Håpet er ute, det er for sent. De sa hun plutselig kunne få pustevansker. Det vi fryktet mest, skjedde. Jeg ser meg rundt.
Følelsen kan ikke forklares.
Babycallen blinker blått, jeg hører henne hoste. Takk Gud, det var en drøm. Verste marerittet.
Verste marerittet, både i våken og drømmetilstand.
Frykten av å miste det kjæreste jeg har. Mine barn.
Jeg har allerede mistet et. Min lille sønn. Dette kan dere lese mer om her.
Nesten mistet jeg også min eldste datter på grunn av en barnevernssak, der besteforeldrene ville ha omsorgen pga arv. Kampen var tung og preget av maktmisbruk og inhabilitet, og varte i to år før jeg vant i retten. Dette får dere lese mer om i en kommende innlegg.
Så har vi minste solstrålen. Henne fra drømmen.
Her lever frykten sterkt.
En februardag oppdaget vi at hun var gul i øynene, huden og i munnen. Veldig gul.
Hun hadde lite krefter, satt mye på fanget, og hang.
Vi var inn og ut hos lege og på sykehus. Hun fikk diagnosen Gilberts syndrom.
“Gilberts syndrom er en arvelig tilstand hvor en endring av et gen medfører mangel på et enzym som er nødvendig for å skille bilirubin ut av kroppen. Dette medfører at mengden bilirubin (gallefarge-stoff) i blod blir litt høyere enn normalt. Forhøyet mengde bilirubin i blod gir i seg selv ingen subjektive plager.
Ved sykdommer som influensa eller annen stress for kroppen, kan bilirubinmengden i blod øke så mye at man opplever en forbigående episode med gulsott.
Gilberts syndrom er en vanlig tilstand og omfatter kanskje så mange som 1 av 20 i den norske befolkningen.” Utdrag fra NHI.no.
Vi kunne senke skuldrene og puste ut sa legene. Tilstanden til lillemor forverret seg, og ganske raskt var vi inne på sykehus igjen. Hun var langt over året og reiste seg knapt.
Flere prøver og undersøkelser ble tatt. Legene mistenkte noe, men sa lite om det før svarene lå på bordet.
Etter ett par uker med venting kom det forvirrende og sjokkerende svaret.
Hun har en sjelden blodsykdom. Dette får dere også lese mer om i kommende innlegg.
Livet byr på mange utfordringer.
Kommer ikke på når tid jeg sist hadde en helt vanlig dag, uten en bekymring.
I tillegg til så mange andre utfordringer, er redselen for at det ska skje noe tilstede konstant. Bevisstheten på at lillemor er syk og fort kan bli alvorlig dårlig er tung å bære på.
Vi har heldigvis lært å se forandringer på henne før hun går inn i en dårlig periode.
Tanken på å la noen andre passe henne, og tanken på blant annet barnehage start er frustrerende og vi sitter med mange ubesvarte spørsmål, da legene heller ikke har svar på hvilken vei dette vil gå, og hvordan det vil ende.
Alle disse opplevelsene har generelt ført til en ekstra redsel for å miste barna, de mellomste friske barna også. Så mye kan skje, og jeg overtenker mye.
I tillegg har min komplekse ptsd sitt å si. Det forsterker denne frykten. Ptsd er også noe jeg etterhvert blir å skrive om.
Vi vet jo det, alt kan ikke styres. Men hodet sier til tider noe helt annet.
Og nei. Min overtenking går ikke utover mine barn, hvis noen lurer på det.
Jeg er for eksempel ikke sykelig overbeskyttende mor som fotfølger sine barn til det grader at de merker eller preges av det.
Men ja, vi er ekstra forsiktige med blant annet å farte rundt , på grunn av at lillemor ikke tåler infeksjoner, feber osv. Da raser verdiene.
Høysensitiviteten i vår familie er også noe vi tar hensyn til i hverdagen. Det kan dere lese mer om her.
Tross mye motgang, er vi en sammensveiset familie, som trives godt i hverandres selskap.
Vi har spesielle bånd.
Vi har gode mennesker rundt oss. Så hjertens gode, at de ikke blir kategorisert i “slekt,venner, kjente osv”. De er alle familie.
Skuffelsen er full av tårer og anger for at jeg noen gang hadde forventet.
Slipper sinnet løs, så blir det både tårer, frustrasjon, redsel og raseri som herjer med en voldsom kraft inni meg.
De jeg er glad i vil jeg helst skal kjenne det helt inni hjerteroten.
Som høysensitiv blir jeg ekstra påvirket på både godt og vondt.
Høysensitivitet er ikke en sykdom, men en del av min personlighet.
Jeg er en god venn og lytter, men tar altfor ofte ting med inni meg, grubler og prøver å løse.
Jeg har sjelden hjerte til å si nei, og pådrar meg ofte så mye at jeg holder på å stupe.
Jeg er en overtenker, og dette fører til mye kaos i hodet mitt i tillegg til at jeg bærer på en del traumer.
Jeg frykter helst det verste, enn tenker det beste, for da er faren for skuffelser og svik litt minimert. Blir det ikke som fryktet, er det et pluss.
Jeg trekker meg tilbake når muligheten er der, for å oppsummere og samle meg, de gangene jeg kjenner ting blir for mye.
Jeg trives best ute i naturen.
Å være høysensitiv er både spesielt og vakkert, man kommer nærmere selve livet.
Men det har helt klart også mange bakdeler og utfordringer å by på.
Hva du kommer i fra, utgangspunktet du har, og hvor godt du kjenner og forstår deg selv, samt hvordan du blir behandlet har alt å si for hvor stort problem ditt personlighetstrekk kan bli for deg i verste fall.
Disse tingene er også med på å bidra til det om du er introvert eller ekstrovert.
Vi som har dette personlighetstrekket, er ofte mer sympatiske og emosjonelle enn normalt.
Vi bryr oss, vi ser.
Vi er forsiktige, men kreative.
Vi reagerer på ting andre ikke legger merke til.
Vi har en god nese, spisse ører og ofte lukket munn.
Vi funderer og vurderer om kveldene helt til tankene går i spinn.
Vi drømmer “ekte” drømmer, og søvnen vår er lett forstyrrbart.
Høysensitivitet kan være veldig frustrerende hvis du ikke har kunnskap om det eller kontroll. Største gleden med å være høysensitiv er at du ofte klarer å se andre, og kjenne hvordan de har det helt uten ord, samtidig som enkelte mennesker fort kan ha en negativ påvirkning på deg med å bruke din sympati både bevisst og ubevisst, samt stjele din energi, med bla negativitet og dårlig atferd.
Vi som er høysensitive blir ofte lett såret og mange av oss må lære seg å rette på ryggraden, stå opp for oss selv, og bli tøffere.
Det indre livet vårt er komplekst og vi trenger ofte tid til å fordøye den innkommende strømmen av forskjellige inntrykk. Dette gjelder spesielt høysensitive barn.
Der det finnes lite forståelse og kunnskap, kan personlighetstrekket ofte blandes for eksempel med adhd.
Det finnes også visse likhetstrekk med høysensitive personer og personer som har opplevd vanskelig oppvekst med blant annet omsorgssvikt. I slike situasjoner blir det ekstra krevende dersom du er født med dette personlighetstrekket og samtidig vil måtte oppleve en unormal og krevende oppvekst.
Alt blir forsterket.
Høysensitivitet er ofte medfødt og svært arvelig.
Jeg arvet sannsynligvis min høysensitivitet av min bestemor, og min oppvekst med mange traumatiske ting var nok med på forsterke den.
For meg var det godt å få kunnskap og veiledning i forhold til min høysensitivitet.
Jeg var nødt til å endre tankemåte, begynne å reagere, begrense, be om unnskyldning, samt tilgi.
Viktigste av alt er å ha kontakt med sine følelser. Følelsene er signaler som sier i fra hvordan vi har det, og dette er ekstra viktig dersom du har denne personlighetstrekket.
HØYSENSITIVE BARN
Begge guttene mine er høysensitive.
Ene mer enn den andre.
Her er det mange ting som er synlige fra nyfødt av.
Guttene reagerer spesielt på forandringer.
Bare en liten forandring eller endring i en plan kan være overveldende.
De reagerer på lyd, lys, store folkemengder, ukjente mennesker og steder.
All ull klør.
Lappene i klærne gir kløe og forstyrrelser, sokken må være godt på foten så ikke sømmene blir å merkes.
Hele brødskiva må være dekket med smør, ellers blir den ikke spist.
Ingen får smake av brusen eller godteriet (Unntatt mamma av og til).
Halslue og tubeskjerf gir kvelningssymptomer.
Lista er lang.
Vi kan sjelden fortelle om en plan vi har for morgendagen, for forventningene og gleden stjeler nattesøvnen.
Barn med dette personlighetstrekket trenger omsorgspersoner som møter de med ekstra omsorg, kjærlighet, bekreftelse og tålmodighet. De trenger klare grenser og de elsker rutiner. Høysensitive barn sover ofte godt og lange netter da de ofte er slitne etter dagens hendelser.
Høysensitive barn er lykkelige småtroll når behovene deres er tilfredsstilt, og de opplever forståelse og aksept.
De er kjærlige og omtenksomme, oppdager, og ser det fine i minste lille ting.
De elsker naturen og dyr. Hver sten er unik.
Overganger, som barnehage- og skolestart, og fra barnehage til skole, har vi opplevd som ekstra krevende for barna. Det har vært mange konflikter og tunge stunder.
Følelsene hos barna har noen ganger bygget seg opp over timer eller dager og kommet ut som et voldsomt raserianfall.
I slike situasjoner er det viktigste at barna blir møtt av trygge og forståelsesfulle voksne, med en fang, trøst, gode ord, gjennomgang og veiledning angående hele situasjonen.
I vår familie har det vært en fordel at både vi voksne og guttene er høysensitive. Det har bidratt til hvordan vi møter og forstår barna. Høysensitivitet bidrar til veldig tette bånd.
I enkelte tilfeller kan det også være krevende, når tålmodigheten av og til legges på prøve under stress og til tider travle dager.
