Frihet og berøvelse

Endelig her med blandede følelser.

På avstand fra hverdagens stress, problemer og jag. Barna har trygg barnepass, og skuldrene kan senkes på litt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg og solen er tilbake her i Nord-Finland. Jeg for en helg, og solen til neste mørketid melder sin adkomst. Sjelen får sårt etterlengtet pleie og hvil, men bare for ett øyeblikk.

Jeg vender ansiktet mot solen, den varmer ikke i seg selv, men jeg kan kjenne varmen inni meg.

Følelsen er god. Nesten som å kunne kjenne røttene sine under bena.

Det er så mye jeg har lyst til.. men vet ikke hvor jeg skal begynne.

Traumene fra barndommen prøver å lage vei til overflaten, men jeg klarer å overse det denne gangen.

Her tok jeg mine første steg. Her vokste jeg opp tett i tett med naturen. Naturen og mine avdøde besteforeldre.

Bestemor (som på finsk var mommi for meg) og jeg hadde et unikt, vakkert og uknuselig bånd. Et forhold fylt av kjærlighet, glede, forståelse, respekt og tillit.

Vi bakte, plukket bær og stelte med planter i drivhuset. Det hun trivdes med best. Vi fisket og bålet. I enden av det store vannet satt vi under presenning, mens stormen herjet som verst. Hun fortalte meg om sin barndom, og hvordan hun traff bestefar (vaari). Når stormen stilnet kunne vi ro hjem over det store vannet.

Vi var veldig like, bestemor og jeg. Vi lo så vi hadde vondt i magen, og gråt verdens største tårer. Jeg arvet min høysensitivitet av henne. En gave.

Jeg sov godt og trygt sammen med henne, mens livet stormet rundt meg med uforutsigbarhet, mye vold, rus, smerte, redsel, ensomhet og svik.

Den dagen hun dro, ble jeg ensom og tom. Det kjenner jeg på den dagen i dag, jeg mangler henne. Jeg holdt henne i hånda da hun trakk sin siste pust og reiste til et bedre sted.

Fra dagen hun reiste, har jeg ikke helt klart å plassere meg, eller føle tilhørighet.

Det var hun som var mine røtter, mitt hjem. Jeg har flyttet rundt i frustrasjon, kommet tilbake til utgangspunktet, lett, men ikke funnet.

Hjemme mitt var der hun var.

Kreftene som trekker meg tilbake er enorme. De kunne flyttet fjell. Men når jeg endelig er her, er det noe som mangler. Jeg møter tomhet. Tomhet på stedet, og inni meg. Likevel kjenner jeg sterkt hennes nærvær, og kan føle meg hjemme, derfor lengter jeg, og kommer alltid tilbake. For å samle meg, for å kjenne, for å være fri ett øyeblikk.

For en liten stund får jeg kjenne at det er liv i meg igjen, men følelsen skifter fort til fortvilelse. Bevisstheten av at denne følelsen ikke varer, og kan tas med er rett og slett trist.

Jeg kommer snart tilbake, for å kjenne friheten, henne og roen.

Steg for steg øver jeg meg på å la meg kjenne fritt.

-Lenita-