Jeg ser meg i speilet.

Jeg kan enda høre din stemme fortelle meg hvor stygg, dum og udugelig jeg er.

-“HOREUNGE”, kommer det ut av din munn, som aldri har hatt filter.

Du forteller meg hvor liten verdi jeg har, og at jeg ikke skulle eksistert.

Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.

 

Jeg lister meg lydløst på tå, hoster lydløst for ikke å irritere deg, tygger lydløst.

Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.

 

Det er natt. Jeg jobber hardt med å finne stillingen som er god nok for hele natten.

Da slipper du i sinne dunke til meg med albuen , hvis jeg skulle røre på meg.

Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.

 

Når du spør meg om noe,

er jeg i all hast nødt til å velge mellom å svare eller være stum.

Svarer jeg, blir det uansett mot din mening.

Være stum, betyr bråk, men det gir meg tenketid, til å finne et svar som du kanskje kan godta.

Selv om du ikke er her, selv om jeg ikke lenger trenger å velge.

 

Når jeg har skadet meg, eller er lei meg, velger jeg å late som om ingenting har hendt.

Mas og gråt gjør deg forbannet.

Selv om du ikke er her, selv om jeg egentlig nå for lov til å vise følelser, holder jeg alt innerst inne.

 

Når du lugger meg, knipser, er voldelig, truer, stenger meg inne, skriker fulle ord i raseri og knuser det lille vi har,

da stenger jeg meg inne, og forsvinner.

Jeg forsvinner dit din stemme ikke har rekkevidde, der ingenting gjør vondt.

Der jeg ikke er redd, ikke har panikk.

Selv om du ikke er her, selv om det ikke lenger treffer meg…

 

Når du går til angrep på mamma,

er det noe som slår inn hos meg.

Hun er min beskytter, jeg trenger henne og hun meg. Du får ikke ta henne fra meg.

Da forsvinner jeg ikke.

Hjerte banker hardt,  jeg skjelver, er redd.

Tårene trekker seg tilbake, og sinne overtar.

Sinne og redsel, de gir meg hver sitt bidrag til at jeg våger gå mellom.

Jeg prøver å snu ditt fokus mot meg, for jeg vet at jeg kan fly til et bedre sted, slik jeg alltid gjør.

Jeg ber til Gud. Jeg ønsker å gi mamma min flyktingsevne .

Du, du lar deg ikke avledes..

Selv om du ikke er her, selv om jeg ikke lenger trenger å flykte.

Vi er for små, mamma og jeg.

Hun gjennomgår, jeg flykter.

Dag etter dag, år etter år.

Selv om du ikke er her. Selv om jeg nå er stor.

Hun later som at hun har det bra, gjennom stormene biter hun sammen, smiler gjennom tårer,

samtidig som hun inni seg kjemper kamper ingen noensinne kan forstå.

Min mamma er sterk. Knust, men likevel den sterkeste kvinnen jeg vet om.

Min mamma. En ekte soldat.🩷

 

Dette var mitt liv. Min hverdag.

Vi hadde gode dager også, der du lærte meg å jakte, fiske, tenne bål, tegne osv. Du lærte meg også å aldri gi opp. Men ofte legger de dårlige dagene automatisk skygge over de gode dagene.

Bare noen få år gammel, hadde jeg et sterkt ønske om å få dø. Jeg til og med prøvet å ta mitt liv som seks åring. To ganger.

Jeg gikk med konstant klump i halsen. Magevondt. Hodepine. Redsel. Døgnvakt.

Jeg satt på kne, ba til Gud-“Ta alkoholen vekk, eller ta meg.”

Ingen av delene forsvant.

Min barndom inneholdt mye vondt. Jeg sitter med mange uopprettelige skader. Traumer. Sykdom.

 

Disse opplevelsene, erfaringene og minnene har etterlatt mange åpne sår,

mye sinne, bitterhet,

depresjon og angst, som jeg heldigvis har fått vendt om til visdom, styrke, veldig sterk intuisjon og kjærlighet til alle viktige menneskene rundt meg.

Etter hvert har jeg lært at jeg ikke alltid bare trenger å gi, jeg kan også ta i mot; omsorg, kjærlighet, vennlighet og gode ord, uten å føle meg skyldig. Uten alltid å tvile på andres hensikter.

Jeg har lært at jeg har lov til å kjenne. Ta valg. Sette grenser. Ha en mening. Være meg.

Jeg har lært at også jeg er god nok.

Veien hit var lang, og jeg har fortsatt en lang vei å gå.

Jeg lærer, snubler. Reiser meg opp og fortsetter. Av og til kaver jeg, men jeg er på vei.

Steg for steg bygger jeg meg opp, fyller meg pent opp med mot,  visdom, styrke, tro håp og kjærlighet. Tillit til andre og meg selv.

Lærer meg å stå stødigere.

Jeg klarer dette. Vi klarer dette.🩷