Jeg var så skuffet og trist.

Jeg sprang den godt kjente veien for meg ned til huset, og gledet meg til å gi klem og snakke med bestemor (mummi).

Det føltes så lenge siden sist.

Jeg tok steget inn i yttergangen , og så henne stå på kjøkkenet. Hun ventet på meg.

Jeg åpnet døren inn til gangen, og kjente lukten av nykokt kaffe. Radioen i bakrunnen.

Hun hadde alltid på radioen.

Jeg la merke til at hun ikke hadde fått satt opp håret, jeg gledet meg til å ordne det, slik vi alltid gjorde.

Det føltes så utrolig lenge siden.

Hun strakk ut armen. Jeg gledet meg sånn.

Jeg hadde savnet henne.

I det jeg skulle ta steget inn i huset, dro hun hånden tilbake. Hun stoppet meg. Hun gråt og sa jeg ikke kunne komme inn, og at jeg snarest var nødt til å snu, og dra tilbake dit jeg kom fra.

Jeg gråt. Jeg kjente på noe så annerledes. Vi så på hverandre.

Vi ville , men hvorfor kunne vi ikke? Jeg kjente den sterke bånden som alltid hadde vært der mellom meg og henne. Den var enda sterkere.

 

Hun sa igjen; du må tilbake.

Hvor? Hvor kom jeg fra?

Jeg var så skuffet og lei meg. Selv om hun ikke fysisk gjorde det, så kjente jeg henne stryke over tårene mine.

Hun vinket og sa noen ord til meg.

Jeg snudde meg. Jeg åpnet døren ut… å så inni noe skarpt og lyst.

Jeg hørte noen rope mitt navn. Så kjente jeg et trykk i kroppen, som at jeg landet.

Da var jeg tilbake.

Jeg hadde vært død.

De startet med dundrende hodepine.

Ikke lenge etter ble jeg borte.

Jeg husker ikke selv noe mer.

Personalet i ambulanse helikopteret hadde ringt min mann. De hadde sagt at det ikke var mer å gjøre, jeg var død.

Etter en halvtimes tid hadde de ringt på nytt for å fortelle at noe rart hadde skjedd.

Jeg var tilbake.

Mannen min forstod ingenting.

Lyset jeg så da jeg åpnet døren ut hos min bestemor, var legens lykt, da han lyste meg i øynene på sykehuset.

Jeg forstod fort at jeg hadde vært på en lengere reise, og hvorfor jeg møtte bestemor.

Hvorfor det føltes så lenge siden jeg hadde sett henne, og hvorfor hun ikke kunne slippe meg inn.

Jeg var veldig sliten på det tidspunktet, og kjente jeg hadde behov for å snakke.

Bestemor, hun hadde forstått.

Dersom hun hadde sluppet meg inn, ville jeg ikke vært her i dag.

Legene forstod lite av det som hadde skjedd.  De fant ingen forklaring, kunne bare fortelle at jeg hadde vært død.

Det var godt å møte bestemor, det var så lenge siden.

Men, det var ikke min tur.

Etter denne hendelsen slet jeg en del med balansen og talen, å sliter litt til tider enda.

Jeg ble også fratatt førerkortet på ubestemt tid.

Men stort sett går det bra.

Man lærer å se mer, kjenne mer og sette større pris på all tid.

Man tenker og tvinger seg til å roe ned på en helt ny, og annen måte.

Tar vare på alle øyeblikkene.

Takk Gud for at jeg fikk fortsette her. Med mine barn, og mine kjære.

Det kom også noe spesielt ut av denne hendelsen. Noe sterkt. Det finnes mer mellom himmel og jord.

 

Livet er kort, tiden går fort.

Ta vare på alle fine øyeblikk.

Skap fine øyeblikk.

Lev positivt og rent.

Behandle andre mennesker på en god måte, slik du selv ønsker å bli behandlet.

Har du ikke gode hensikter, eller godt å si, hold deg unna, og hold rett og slett kjeft.

Livet er for kort, vakkert og skjørt til å bry seg om negativitet.

Det er så mye fint og godt vi kan omslutte oss med.

 

La oss ta vare på oss selv og hverandre.❤️

 

 

 

 

-Lenita-