Valentinsdag.
Nøyaktig på denne dagen for 18 år siden ble vi kjærester.
Tiden flyr. Vi har opplevd mye, mer enn de fleste både på godt og vondt.
Etter å ha møttes bare ett par ganger, og etter noen meldinger frem og tilbake i en måneds tid (ingen telefon samtaler😅), flyttet vi sammen.
Jeg innrømmet på sms at jeg var blitt glad i deg,
og du sendte meg sms, du hadde ordnet med bolig.
Jeg flyttet over grensen.
Vi kjente hverandre knapt.
Jeg har ofte tenkt, og får det ikke helt til å gå opp at jeg bare dro inn i det ukjente.
Jeg som var forsiktig, og ikke så begeistret over det som var nytt, redd for å bli såret.
Tenker av og til om det var flykt?
Flyktet jeg? Eller var det det som kalles skjebnen?
Jeg hadde nettopp ferdigstilt mine murer etter de to siste traumatiske hendelsene.
Hodet mitt var kaotisk, men livet rutinert.
Årsaken til at jeg flyttet var helt klart du, men kanskje jeg fikk en utvei på kjøpet? Jeg hadde levd fanget en god stund. Ingen visste. Det kommer jeg til å skrive om i et senere innlegg når jeg er klar for det. Mange traumer ligger i dvale. Urørt og uforstyrret. De har ligget lenge med tunge tepper på.
Tre fremmede flyttet under samme tak.
Min datter på 1,5 år flyttet med meg.
Jeg var spent og bekymret på hvordan det ville gå, spesielt den store forandringen for henne fra å bo alene med mamma, og ha mamma for seg selv. Og for deg. Hvordan ville du ta det, og venne deg til den nye tilværelsen.
Mye overtenking. Det viste seg å være krevende for henne, og vi jobbet en god del med å trygge henne. Det gikk heldigvis fint til slutt.
Du tok henne så godt i mot, helt som din egen, fra starten av. Takk for din uendelig godhet, omsorg og hjertevarme som du har gitt fra dag én.
Vi hadde enormt med prøvelser.
Ufordringene sto i kø allerede fra starten, i form av andres kontrollbehov, i tillegg til at vi var nye og usikre på hverandre. Det var mange stormkaster.
Vi har alltid behandlet hverandre med respekt, og gått i samme retning.
Vi lot aldri noe nå oss.
Vi har stått på for hverandre og ved siden av hverandre. Vi har kjempet og slitt. Og vunnet.
Kjærligheten har alltid vært størst.
Starten var berg og dalbane, men vi kom oss ut på roligere vann.
Her har livet sammen med deg vært trygt og stabilt. Jeg har alltid følt meg sett, elsket og prioritert av deg. Ikke et sekund har jeg tvilt.
Jeg med min komplekse ptsd, traumeproblematikk, triggere og så videre har nok ikke vært den letteste å leve med. Det har nok krevd en hel del, da denne sykdommen gjør at man trenger mer bekreftelse, trygghet, og forutsigbarhet.
Du er unik min kjære.
Du så tilstandene, både min og det som skjedde rundt meg.
Du er den som har vært med på å gjøre meg hel. Du har fått meg ned når jeg har mistet bakkekontakt.
Du har løftet meg opp hver gang jeg har falt.
Du har gitt ren kjærlighet og omsorg, lært meg mye om meg selv, om andre og livet.
Du roet meg de gangene flykten tok tak i mine vinger.
Du gav meg tid, presset aldri på.
Du sa alltid at ting ordnet seg, selv om du nok ikke alltid selv heller trodde på det. Og en overtenker som meg var nok vanskelig å overtale til ro.
Jeg har feilet, skyvet deg vekk og ofte vært vanskelig å nå.
Mine murer skulle være uknuselige.
Høyeste og mest solide.
Jeg hadde på meg den tykkeste masken. Masken som skulle være vanntett,og tåle stormer, men som sviktet takket være deg. Du plukket den kjærlig av, og rev murene ned med tålmodighet bit for bit slik at jeg ikke skulle bli såret.❤️
Kan jeg noensinne vise hvor takknemlig jeg er?
Du har stått ved min side. Vi låste oss da vi mistet vår sønn, men vi låste oss til hverandre.
Du sto ved min side og var den største støtten gjennom rettsaken som var rene marerittet. Rettsaken som tok fra oss retten til ett vanlig liv, selv om jeg vant den.
Jeg føler en enorm skyldfølelse for dette. Både overfor deg og alle barna.
Skyldfølelse over at konsekvensene etter saken ble langvarige og preger oss den dag i dag. Men jeg hadde ingen valg. Og skulle nok valgt det samme i dag.
Lite visste vi da om at vi skulle bli utsatt for maktmisbruk og korrupsjon.
Dette kommer jeg også til i et kommende innlegg.
Vi står altså her i dag, sterkere enn noensinne. Selv om det stormer og raser rundt oss, med utfordringer etter den andre, har vi hverandre og familien.
Det vi har er unikt og fint.
Vi har tross utfordringer rundt oss, skjermet barna inn i en trygg og stabil hverdag, med lykke, ro, latter,glede, gode rutiner, kjærlighet og med de fineste menneskene rundt oss.
Vi bestemte oss tidlig for at våre barn aldri skulle behøve å gjennomgå noe av det vi selv hadde opplevd.
Barna har rett på en stabil oppvekst med trygge rammer og trygge voksne, og det har vi fått til sammen. De har aldri hørt diskusjoner eller vært vitner til slossing, verken med ord eller annet. Og de har aldri opplevd alkohol i hverdagen i noen som helst form.
Disse to tingene har så mye å si for det er så mye av det rundt om kring.
Det ødelegger og etterlater utrygge barn. Ødelagte voksne.
Vi er så heldige, disse tingene preger ikke vårt og barnas liv. Verken alkohol eller uenigheter.
Takk min kjære for at du er du.
Trygge, tålmodige mannen min.
Takk for at du er den trygge og gode pappaen for våre barn, de ser så opp til deg.
Jeg elsker deg himmelhøyt, og håper du kjenner inni deg hvor utrolig høyt jeg setter deg.
Du er min klippe.❤️
-Lenita-
