Over skyene er himmelen alltid blå sies det.

Det stemmer, men det er også alt jeg husker fra min første flytur.

Det var januar. Vi hadde en lang mørketid bak oss, og det viste seg at den virkelige mørketiden for vår del først hadde startet.

Etter utallige negative tester, forventninger og skuffelser over noen år, både med og uten medikamentell behandling, hadde vi endelig fått den etterlengtede gladnyheten om spiren i magen.

Vi gledet oss. Vi skulle få ett barn til, og eldste skulle bli storesøster.

Av en eller annen grunn fikk jeg ikke innkallelse til ultralyd før i uke 28.

Tenkte egentlig ikke på det så mye, men vi gledet oss helt klart til det. Vi hadde ganske nylig flyttet til Tromsø, og tenkte ting fungerte litt annerledes der, og at det var årsaken.

Vi jobbet og fortsatte livet nesten som normalt, bare med mye mer å se frem til. Vi la planer, snakket mye og gledet oss veldig. Kroppen forandret seg, magen vokste og allerede i uke 14 kjente jeg første bevegelsene. Vi levde i lykkerus.

Jeg hadde egentlig ingen bekymringer over at det kunne gå galt, men jeg kjøpte heller aldri noe utstyr eller babyklær.

Som at jeg visste.

Innkallelsen til ultralyd kom. Vi var spente, og hadde bestemt oss for at vi ville få vite kjønn. Vi satt på venterommet blant andre ventende. I korridoren ved siden av venterommet passerte leger, høygravide som ble støttet opp å gå av sine partnere, nybakte foreldre med sine små i babysengene, og vi hørte babyskrik fra alle kanter.

Så ble det vår tur. Legen undersøkte en stund, stoppet opp, undersøkte og stoppet opp igjen. Hun så på oss, og sa at hun fikk ganske korte mål på bena og armer, men konkluderte med at det nok var normalt siden vi foreldre også var ganske små. Så undersøkte hun videre en stund og sa hun skulle hente en kollega for å se på skjermen.

Vi ble alene i rommet, barnefar og jeg. Vi så på hverandre med det blikket som fortalte at her var det noe galt.

Det føltes som en liten evighet før legen kom tilbake. Sammen med henne kom det fire leger til.

De undersøkte magen, tok ny ultralyd og studerte bildene. Så nikket de til hverandre før de gikk sin vei.

Legen var lenge stille, vi så på henne at hun snart skulle til å fortelle noe alvorlig.

Så kom det. Fosteret var sannsynligvis ikke frisk. De mistenkte skjelettdysplasi har vi blitt fortalt i ettertid.  Flybillettene var klare, og spesialistene på St. Olavs hospital i Trondheim ville gjøre ytterligere undersøkelser. Så sendte hun oss hjem med ett  -lykke til.

Den kvelden gikk i tåke. Alt var tåkelagt. Vi turte ikke tenke, nesten ikke snakke. Det var som at tiden stod stille.

Hele natten lå jeg å kjente på bevegelser. Eneste tanken jeg hadde var at legene i Tromsø tok feil.

Dagen vi skulle reise kom sakte, men sikkert.

Solen over skyene. Jeg tok det som at alt sto bra til.

Flyet landet, og bussen videre sto på vent utenfor.

Fremme på sykehuset ble vi møtt av leger, så var det ny runde med undersøkelser.

Etter undersøkelsene ble det litt venting igjen, før legen hentet oss inn på ett annet kontor.

En pakke med kleenex papirlommetørkler. Det første jeg la merke til da vi kom inn på kontoret.

Første tanken som slo meg var at dette ikke lovet godt.

Det knyttet seg i kroppen. Legen pratet i vei, og stemmen hans ble lenger å lenger borte.

Jeg besvimte ikke, men noe skjedde. Neste jeg husker er at vi var inne på et hotellrom.

Inne på kontoret hadde legen spurt om vi ville fortsette svangerskapet, eller avbryte.

Han hadde forklart at vi godt kunne fortsette svangerskapet helt ut, men barnet ville sannsynligvis ikke overleve utenfor magen, samt at hvis vi valgte å fortsette var sjansen stor for at verken jeg eller barnet kom til å overleve.

Legen “gav” valget til min mann, samtidig som han tok to stykker tabletter ut av brystlommen og overrakte disse til han.

Alt gikk så fort. Vi fikk ingen tid, ingen samtaler. Før vi gikk ut døren fra kontoret hadde jeg svelget den første tabletten.

Å bli på sykehuset var ikke et alternativ i følge legen, han ba oss ta inn på hotell og “til og med” anbefalte et i gangavstand fra sykehuset. Etter en del om og men så fikk mannen min ordnet det.

Her skulle vi være for oss selv… til hva? Først til fosteret sluttet å bevege seg. Etter det skulle jeg ta den andre tabletten, som etter hvert ville sette fødselen igang.

Jeg hang ikke med. Alt var snudd opp ned. Alt jeg husker var en enorm sorg og fortvilelse. Det verket i hele meg.

Hvert åndetrekk gjorde vondt. Alt var brått revet vekk. Tomhetsfølelsen var ubeskrivelig.

Tre hele døgn, lå jeg i sengen å kjente på bevegelser og spark. Jeg klarte å kjenne babyføttene igjennom magen.

Jeg har vært gjennom mye på både godt og vondt, men dette var desidert en av de mest traumatiske opplevelsene.

Plutselig etter det tredje døgnet var bevegelsene brått borte. Sorgen og fortvilelsen forandret seg, der satt vi i det mørkeste mørke.

Sjokk, en svart ensomhet og frustrasjon. Redsel. Så mange spørsmål uten svar. Ingen støtte.

Hva ville skje nå? Det var jeg overhodet ikke klar for.

Jeg tok den andre tabletten slik legen hadde bedt. Morgenen etter var fødselen i gang.

Riene varte og varte. Mot kvelden ble det satt ri-stimulerende drypp, som fort gikk over til stormrier.

Ingenting skjedde. Til slutt ble fostervannet tatt. Det satte litt fortgang, men selve sluttfasen tok tid da det ikke var noe hode som presset ned.

Plutselig lå jeg i sengen, med den nydeligste skapningen i mine armer. Jeg holdt han tett inntil meg å ville aldri i verden slippe taket. Han liknet så på sin far.

Det var så inni margen vondt. Han var så varm og god. Hjertet mitt var i tusen biter.

Jeg kjente hele kroppen skalv, jeg kjente åpne sår så langt inni meg at ord kan ikke beskrive det.

Pappaen holdt han tett inntil seg, kysset han på pannen. Det var det fineste og samtidig tristeste synet man kan forestille seg.

Vi gråt til vi ikke hadde tårer igjen. Jeg holdt han så lenge jeg fikk lov til det.

Det som sitter som støpt i mitt minne er menneskene og lydene rundt oss. Fødeavdeling. Fødselsskrik. Første skrik. Nybakte foreldre. Og være nødt til å ligge på samme avdeling med disse, med min nyfødte livløse sønn var ren tortur.

Dette klarer jeg verken å tenke på mer, eller skrive om videre, og er nødt til å stoppe her.

I slike tilfeller som vi var i, burde man få vært på annen avdeling, langt unna babyskrik og lykkelige nybakte foreldre.

Kriminelt traumatisk! Det burde ikke vært lov.

Sykehuset i Tromsø strekte seg å tilby HELE to timer samtale med psykolog.

Første og siste samtalen hadde vi to uker etter hjemkomsten. Psykologen presenterte seg og startet med å fortelle at 80% av alle par som opplever slikt som vi hadde opplevd gikk fra hverandre. Hun mente det var normalt og at vi skulle innstille oss på det. Det var temaet for timen. Da vi skulle ha den andre timen fikk vi beskjed om at hun hadde sluttet som psykolog, og de ville ta kontakt for ny time. Mer hørte vi ikke fra sykehuset.

Livet var lenge tåkelagt, vi bar på dyp sorg begge to uten å egentlig kunne snakke om det verken med hverandre eller andre. Vi var tilbake i jobb bare noen dager etter at vi kom hjem fra Trondheim. Vi gikk aldri gjennom en sorgprosess, for vi manglet verktøy, det bare ble værende inni oss.

Jeg fungerte dårlig, men klarte meg greit gjennom arbeidsdager. Det var dager der kroppen raste sammen, men jeg kom meg alltid opp. Kanskje. Å holde meg opptatt var min måte.

Mannen jobbet hardt, samtidig som han fikk ordnet slik at vår engel ble sendt til Tromsø fra Trondheim.

Han valgte kiste, gravstein og tekst. Avtalte og telefonerte. For en jobb han gjorde midt i en bunnløs sorg og fortvilelse, samtidig som han var der for meg døgnet rundt. Ord kan ikke beskrive den takknemligheten jeg kjenner på for å få ha akkurat denne mannen i mitt liv, og far til mine barn.

Begravelsen var en kald dag i begynnelsen av februar. Det var bare vi og presten, og to fra begravelsesbyrået.

Kista var liten. Mannen min bar sin lille sønn til sitt hvilested. Hjerterått. Kan ikke forestille meg hvor tunge stegene med kista i armene føltes.

Tiden leger ingen sår. Ikke slike. Men man lærer å leve med de.

Fortsatt sitter vi igjen med mange spørsmål. Mange ganger kjenner man skyldfølelse, og tenker på om det var noe vi kunne gjort annerledes. Hvis vi hadde fullført, hva ville resultatet vært?

Vi vet også at det vi opplevde ikke gikk rett for seg, men det hjelper lite i ettertid. Den gang hadde vi ikke mer krefter, ikke mer å gi.

Og jeg vet at du min kjæreste til tider sliter med tankene. Uansett, det var ikke din feil, ikke vår feil.

 

Likevel sitter jeg ofte og tenker; Skulle du vært her?