Du er en skikkelig solstråle, som får alle rundt deg til å smile.
Du er snill, god, klok, kjærlig, tøysete og en god del sta, slik man som regel er i denne herlige alderen. Du er ivrig, omsorgsfull og empatisk, og finner på mye sprell.
Hver dag deler du ut en hel del varme klemmer og susser til oss rundt deg.
Du er veldig opptatt av de større søsknene dine. De passer godt på deg og er allemann glade i deg.
Vi kunne ikke tenkt oss et liv uten deg.
Du er spesiell, noe jeg visste før du ble født.
Jeg ante at du ikke var helt frisk.
Legene oppdaget noe meg deg allerede da du var nyfødt, men de fant ikke ut av det.
Du var et døgn i lysbehandling på grunn av veldig høye bilirubin verdier. Du hadde helt klart vondt i kroppen og var flere perioder for dagen utrøstelig. Vi holdt deg inni genseren, hud mot hud, det roet deg ned.
Hadde legene undersøkt nærmere allerede da, så hadde de funnet ut av det.
Bilirubin verdiene sank til tilnærmet normal, og du var mindre gul en periode.
En vinterdag da du var rundt 10 måneder oppdaget vi at du var veldig gul i øynene og ansikt. Du var slapp, og helt klart sliten. Du lå på fanget, på gulvet, på sofaen og inni genseren.
Du hadde lite krefter.
Vi var med deg på Unn. Inn og ut.
Ett par måneder med feil diagnostisering fra legene, fant de ut at du har en sjelden blodsykdom.
Det er ikke så mange som har denne sykdommen i Norge, og de som har den har hatt lite eller ingen symptomer.
Fleste tilfellene er blitt fanget opp helt tilfeldig da personene var hos lege av andre årsaker og skader. De fleste av dem allerede ungdommer og voksne.
Så hos deg startet symptomene tidlig.
Du tåler dårlig feber og viruser. Du blir veldig dårlig. Vi har hele tiden prøvet å beskytte og unngå smitte, men det går ikke alltid.
Ingen vet hvordan dette vil gå. Ikke vi foreldre, ikke legene. Det eneste vi kan gjøre er å følge med på utviklingen og være ekstra på vakt når du er syk.
Vi håper og ber at du kan vokse fra sykdommen og unngå farlige operasjoner. At du kan leve lykkelig et normalt og langt liv.
Jeg må innrømme at jeg bekymrer meg hver eneste dag.
Hver dag kjenner jeg den tunge klumpen i meg. Redselen for at noe skal skje deg, eller at jeg mister deg. Tanken er hjerteskjærende.
Jeg og pappan din, vi gleder oss og takker høyere makter for hver eneste dag vi får ha sammen med deg. Vi er så stolte over deg.
Du er sterk. Du er unik.
Lille kjærlighet.
Gratulerer så mye med 2 årsdagen.
Vi vil alltid være her for deg.
Dere er hele flokken unike, hver og en. Og vi er så takknemlige for å få ha akkurat dere❤️
Bursdagen skal du tilbringe sammen med familien på Leos lekeland i morgen, hvis alt går etter planen. Alle gleder seg.
Feiringen av deg blir mot helgen med kake , kos og lek.
Kvinner utgjør omtrent halvparten av verdens befolkning, men opplever økende ulikhet.
Likestilling handler om en rettferdig fordeling av makt, ressurser og innflytelse.
Å leve et fritt liv uten vold og diskriminering er en grunnleggende menneskerettighet.
På verdensbasis er mindre enn 50% av kvinner i arbeidsdyktig alder aktive i arbeidslivet.
I fattige land jobber kvinner ofte i uformell sektor. Dette er arbeid som ikke er regulert av myndighetene. Lønnen er usikker og de mangler sosiale rettigheter som sykepenger, dagpenger eller pensjon.
På verdens basis bruker ikke 37% av kvinner internett. Dette gjør at kvinner faller utenfor når det kommer til yrker som krever digital kompetanse.
Forskere tror at om 25 år vil 75% av alle yrker være innen vitenskap, ingeniør, teknologi og matematikk. Det vil bli et stort problem for kvinner som mangler riktig kunnskap og digital kompetanse.
75% av barn i barneskolealder som ikke går på skole er jenter. Rundt 130 millioner jenter mellom 6-17 år går ikke på skole.
To tredjedeler av verdens analfabeter er kvinner.
Millioner av kvinner får ikke bestemme over egen kropp.
Over halvparten av graviditeter i verden er utilsiktet. Hovedårsaken til at prevensjon ikke brukes er ikke mangel på tilgang eller kunnskap, men kvinners frykt for bivirkninger og stigma, og at menn nekter å bruke prevensjon.
Hele 257 millioner kvinner som ikke ønsker å bli gravide bruker ikke trygge prevensjonsmidler. 172 millioner bruker ingen prevensjon over hodet.
60% av de utilsiktede graviditetene ender i abort.
45% av alle aborter i verden er utført på en uforsvarlig og utrygg måte.
En av tre kvinner i verden har vært utsatt for fysisk eller seksuell vold.
Undersøkelsen viser at 23% av kvinner i Norge har opplevd å bli voldtatt minst en gang i livet.
Vold mot kvinner og barn økte kraftig under korona pandemien.
På verdens basis eies under 15% av jorda av kvinner. Mange land har ulike lover for menn og kvinner, som bestemmer om kvinner får jobbe, eie jord eller motta arv.”
Det er absolutt grunn til å markere kvinnedagen! Mange ting er blitt justert på til det bedre, men mye gjenstår. Så altfor mye!!
Bare en dag til med enkelte kvinners lidelse, er en dag for mye.
Vi føler oss nok små alle på sin måte til å gjøre en forandring. Men vi alle kan bidra med noe. Hvis ikke annet så dele av kunnskapen vi har.
Jeg jobbet på hotell for noen år siden.
Jeg og jenta som jobbet på renholdsavdelingen var blitt gode venner. Men, hun ville ikke at noen skulle vite at hun jobbet der. Om foreldrene dukket opp måtte hun varsles.
Faren hadde bestemt at hun skulle sendes til sitt hjemland, der ventet fyren hun skulle gifte seg med på henne.
Foreldrene trodde hun var på skole mens hun faktisk jobbet. Hun leste mye i ferie kataloger i pausene.
En dag kom hun på jobb med en koffert. Hun kom for å si farvel. Hun hadde jobbet inn penger til billett og mat, hun skulle til Spania fortalte hun drømmende. Hun hadde truffet en mann på nett, og hun var stormforelsket.
Dit dro hun og der lever hun den dag i dag. Vi har kontakt innimellom.
Jeg tenkte ofte på henne og disse foreldrene.
Deres (u)kultur. De skulle gifte henne vekk mot hennes vilje, ikke engang som voksen hadde hun rett til å bestemme over sitt liv eller ta valg. HVEM-SOM-HELST ville opplevd panikk!! Samtidig satte de henne i en farlig situasjon. Hun traff en mann på nettet, og dro sin vei. Vi har hørt, og media har vist oss mange sånne skrekkhistorier. Der jenter blir lurt ut av landet, og ut av andre land.
Heldigvis gikk det godt med henne.
Hun var en vimsete men reflektert dame.
Vi ser en del undertrykkelser her i vår omkrets også. Forskjellige kulturer og religioner. Disse er ikke alltid så synlige, men er du nært nok så vil du kunne kjenne det på din hud.
Noe av dette har også våre barn fått kjenne på i skolesammenheng, med den i media mye omtalte kristenskolen i straumfjordnes.
Jeg rett og slett skjemmes og angrer over valget vi tok da vi søkte inn barna i noe vi trodde skulle bli trygt og godt.
Magefølelsen bør man alltid lytte til!
Man kan lure på hvor kristne mennesker er, som baktaler og går bak ens rygg??
Meldingen som ble sendt fra rektor til foresatte var helt sikkert en intern melding som sporet av.
Flaut. Og vondt på vegne av personen det gjaldt. Først har skolen tatt med barna på julegudstjeneste. De har sittet og sunget og hørt presten tale, for så i ettertid å sende beklagelse til foreldre for at skolen tok barna med på julegudstjeneste som ble holdt av en kvinnelig prest. Seriøst?
Istedenfor å komme til behovet for å stygt baktale, kunne de (skolen) ikke om det måtte til dra fra kirken når de så denne kvinnelige presten de ikke kunne tålerere?
Personlig synes jeg hele saken er trasig og umenneskelig. Hjerterått oppførsel mot våre medmennesker.
Jeg har som alle andre personlige meninger jeg også. Men mine meninger skal ikke skade eller såre andre. Vi må eie evnen til å tenke selv og ta sunne valg. Spesielt vi voksne, omsorgspersoner, skolen, helsepersonell, barnehagen. Jeg hadde aldri godtatt at våre barns skole gikk ut med slik trakassering av et menneske. Det hadde vært siste dagen på den skolen.
Det er ikke sunne holdninger barna lærer i slike sammenhenger. At vi kvinner har en mindre verdi enn menn.
Dette er ikke noe jeg vil videreformidle til mine barn.
Etter vårt beste evne lærer vi våre barn å respektere. Seg selv, medmennesker, meninger, dyr og naturen. Vi lærer de å sette grenser.
Vi lærer de om toleranse også for det vi ikke er helt for selv, og det som er ukjent.
Vi lærer å akseptere, selv om vi ikke alltid liker ting, eller er enig.
Vi må lære barna sunne verdier, og at vi alle ikke er like, men like mye verdt.
Vi må stå opp for hverandre, verne om hverandre, løfte hverandre!
Kvinner må slutte å rive ned kvinner, vi må stå sammen. For oss selv og andre.
Vi er mødre, søsken, bestemødre, kjærester, koner, kassadamer, leger, ordførere, prinsesser og dronninger. Men vi har noe viktig til felles! Vår verdi!
La oss ta vare på hverandre. La oss lære våre døtre at de er spesielle og sterke. La oss styrke deres selvtillit å tro på seg selv. La oss hjelpe de å bli uavhengige og ha en klar stemme.
Jeg ønsker alle kvinner en nydelig kvinnedag!🪷 Spesielt til “kvinnene i mitt liv”. Dere er modige, fine, sterke, og jeg setter uendelig pris på hver og en av dere. Dere vet hvem dere er❤️
Jeg tok steget inn i yttergangen , og så henne stå på kjøkkenet. Hun ventet på meg.
Jeg åpnet døren inn til gangen, og kjente lukten av nykokt kaffe. Radioen i bakrunnen.
Hun hadde alltid på radioen.
Jeg la merke til at hun ikke hadde fått satt opp håret, jeg gledet meg til å ordne det, slik vi alltid gjorde.
Det føltes så utrolig lenge siden.
Hun strakk ut armen. Jeg gledet meg sånn.
Jeg hadde savnet henne.
I det jeg skulle ta steget inn i huset, dro hun hånden tilbake. Hun stoppet meg. Hun gråt og sa jeg ikke kunne komme inn, og at jeg snarest var nødt til å snu, og dra tilbake dit jeg kom fra.
Jeg gråt. Jeg kjente på noe så annerledes. Vi så på hverandre.
Vi ville , men hvorfor kunne vi ikke? Jeg kjente den sterke bånden som alltid hadde vært der mellom meg og henne. Den var enda sterkere.
Hun sa igjen; du må tilbake.
Hvor? Hvor kom jeg fra?
Jeg var så skuffet og lei meg. Selv om hun ikke fysisk gjorde det, så kjente jeg henne stryke over tårene mine.
Hun vinket og sa noen ord til meg.
Jeg snudde meg. Jeg åpnet døren ut… å så inni noe skarpt og lyst.
Jeg hørte noen rope mitt navn. Så kjente jeg et trykk i kroppen, som at jeg landet.
Da var jeg tilbake.
Jeg hadde vært død.
De startet med dundrende hodepine.
Ikke lenge etter ble jeg borte.
Jeg husker ikke selv noe mer.
Personalet i ambulanse helikopteret hadde ringt min mann. De hadde sagt at det ikke var mer å gjøre, jeg var død.
Etter en halvtimes tid hadde de ringt på nytt for å fortelle at noe rart hadde skjedd.
Jeg var tilbake.
Mannen min forstod ingenting.
Lyset jeg så da jeg åpnet døren ut hos min bestemor, var legens lykt, da han lyste meg i øynene på sykehuset.
Jeg forstod fort at jeg hadde vært på en lengere reise, og hvorfor jeg møtte bestemor.
Hvorfor det føltes så lenge siden jeg hadde sett henne, og hvorfor hun ikke kunne slippe meg inn.
Jeg var veldig sliten på det tidspunktet, og kjente jeg hadde behov for å snakke.
Bestemor, hun hadde forstått.
Dersom hun hadde sluppet meg inn, ville jeg ikke vært her i dag.
Legene forstod lite av det som hadde skjedd. De fant ingen forklaring, kunne bare fortelle at jeg hadde vært død.
Det var godt å møte bestemor, det var så lenge siden.
Men, det var ikke min tur.
Etter denne hendelsen slet jeg en del med balansen og talen, å sliter litt til tider enda.
Jeg ble også fratatt førerkortet på ubestemt tid.
Men stort sett går det bra.
Man lærer å se mer, kjenne mer og sette større pris på all tid.
Man tenker og tvinger seg til å roe ned på en helt ny, og annen måte.
Tar vare på alle øyeblikkene.
Takk Gud for at jeg fikk fortsette her. Med mine barn, og mine kjære.
Det kom også noe spesielt ut av denne hendelsen. Noe sterkt. Det finnes mer mellom himmel og jord.
Livet er kort, tiden går fort.
Ta vare på alle fine øyeblikk.
Skap fine øyeblikk.
Lev positivt og rent.
Behandle andre mennesker på en god måte, slik du selv ønsker å bli behandlet.
Har du ikke gode hensikter, eller godt å si, hold deg unna, og hold rett og slett kjeft.
Livet er for kort, vakkert og skjørt til å bry seg om negativitet.
Det er så mye fint og godt vi kan omslutte oss med.
Nå er det feber i luften igjen. Minste mor har hatt 40 i feber det to siste dagene og blodverdiene på nedtur. Virker likevel som at hun nå er på tur å bli frisk.
Har hatt en hendelsesrik lang helg i mitt paradis hjemme i Finland.
Der sjelen hviler, og all stresset blir glemt.
Vi hadde sol og varme hele helgen. Scooterkjøring, badstu, gode samtaler, noen tårer, grilling og isfiske.
Vi koste oss.
Jeg og mannen, min lillebror og hans kjæreste. Beste menneskene.
Vi var innom på kaffe i ett hus der jeg ofte var i min barndom.
Mange varme gode minner.
Det var en merkelig følelse.
Huseier ga meg klem og gråt da han snakket om min betydning for hans mor.
Vi hadde en spesiel bånd, moren hans, min bestemor og jeg. Utallige samtaler, reiser på stevner. Så gode og trygge minner å ta vare på.
Jeg hadde også mange gode samtaler med en nær person i løpet av helgen. Selv om veien vår har vært berg og dalbane, kaotisk og til og med traumatisk, så betyr ikke det at vi ikke bryr oss om hverandre og har gode minner også. Tvertimot.
Det ble mange tårer. Vi snakket om ett helt liv på kort tid. For vi vet. Bare vi.
Det var gode å givende samtaler. Det gav en slags fred inni oss, begge veier.
Innvendig fred, det er noe av det viktigste et menneske kan ha, og en ren samvittighet.
Vi snakket også om mennesker generelt, hvilken påvirkning mange prøver å ha, ofte i ting de ikke har noe med.
Det var allerede kjent at ting var slik.
Kontrollbehov. Ingenting som overrasker meg,
heller ingenting jeg bryr meg om.
Slikt bruker vi ikke vår dyrebare tid og energi på.
Synes bare synd i de det gjelder, at de bruker så mye energi på INGENTING, samtidig som det helt klart forklarer at de ikke har det godt.
Men slik er det. Misunnelse og sjalusi er nok en vanskelig og tung “sykdom” å bære på, og sannsynligheten for at de ikke innser hvor langt på ville veier de er, er stor.
Misunnelsen og Kontrollbehovet har kanskje gjort de blinde, samtidig så synlige.
Jeg ser mye, kjenner mye. Som å ha innvendig trafikklys. En gave.
Jeg ønsker de alt godt. At de også kommer ovenpå en dag, og kan nyte livet med hver og ens fredfylt kropp.
At de kan slippe taket i misunnelsen, sjalusien og bitterheten, og i behovet for å alltid kontollere andre, og heller rette blikket og se på hva de kan forandre med seg selv og sine liv. Verne om det.
Livet er kort.
Ta vare på hverandre.❤️
Nå skal jeg ut med mine små og kjenne solen varme. Med følelsen av fred og frihet i hele meg. ❤️
I tilfeller der avhengigheten er av mer alvorlig grad, og handler om rus, spill osv, kan den ta fra deg familien, jobben, tryggheten og retten til å være menneske.
Den tar glatt, rått og hjerteløst din elskede, dine barn, og barndommen fra barn.
Den fører til traumer, psykiske og fysiske plager. Den ødelegger relasjoner, tillit og fremtiden.
Den kan også gå i arv.
Den river alt du har i tusen biter rett foran øynene på deg, uten at du er i stand til å gjøre noe med det.
Alkohol, røyk, snus, narkotika, sovemedisiner, sex, pengespill og opioider.
Disse tingene er de vanligste avhengighetene folk sliter med.
Noen av disse tingene preget min barndom, mens noen andre ovennevnte er personlig kjente for meg, men det kommer vi til i senere innlegg.
Avhengigheten jeg tar opp i dette innlegget handler om mindre farlige ting som, sjokolade.
I mengder er ikke det heller særlig sunt.
Hver nordmann spiser i gjennomsnitt 9.36 kg sjokolade i året. Jeg har vært på rundt 70kg sjokolade i året!! 70KG!!??
Tre-hundre-og-seksti-fem sjokolaplater i året de to siste årene. 365!!
Én plate for hver kveld..
Da kan man trygt si at man er sjokolade avhengig. Følelsen av avhengighet er ikke innbilning, for sjokolade inneholder stoffer som kroppen kan omdanne til endorfiner og serotonin.
Sjokolade frigir altså endorfiner og serotonin, som mange kaller kroppens eget morfin, eller kroppens naturlige lykkehormon.
Endorfiner reduserer også smerte og stress.
I tillegg til at sjokoladen er en av de beste matvarene for å øke serotonin- og dopaminnivået, gir også eksorfin som finnes i sjokolade naturlig smertelindring. Og teobromin, et stoff som ligner på koffein gir deg energi.
Det er også forsket på, og konkludert med at sjokolade kan være bra for hjertet, selvsagt ikke i mine mengder, men i sunne mengder.
MEN det gjelder visstnok mørk sjokolade. 😅
Mitt første år med mine 365 sjokoladeplater, gikk i helnøtt, inntil jeg fant lykken i finske Fazer, verdens beste sjokolade, og som også ble til de ca 365 platene.
Farlig. Men nå på tredje året har jeg bevisst trappet ned, en hel del…🫣
Jeg har til og med sluttet å kjøpe inn sjokolade for å gjemme rundt i skuffer og skap, slik som før. 😅🫣
En tohundre grams sjokoladeplate for kvelden er jo galskap!
Helt syyykt mye sjokolade over tid, og neppe sunt, men..meget godt.
Ja, så var det kveld.
Mine tanker sniker seg til kaffekoppen og sjokoladene som ligger godt gjemt.
Så gjenstår det å se hvem blir kveldens vinner, jeg eller Fazer…
Alt med måte.
Sliter du med en eller annen avhengighet du føler har blitt plagsomt, ødeleggende, altoppslukende og forstyrrende, snakk med noen. Søk hjelp.
Vi er bare mennesker, og vi alle kan havne der, husk det finnes håp og hjelp for alle.❤️
Enkelte mennesker har et sterkt behov for å holde oppe en fasade.
Kanskje vi selv også i enkelte ting, uten å egentlig være klare over det?
I disse tider med høye priser på mat, strøm, drivstoff og høye renter kan det være lurt å vurdere litt på denne fasaden. De som allerede før prisøkningene så vidt holdt hodene over vann takket være kredittkort i mange tilfeller, sliter nok en del nå, da det faktisk kan være krevende å holde fasaden stabilt oppe når kredittene er oppbrukte og sparepengene med lange tenner tatt ut av konto til de ekstra utgiftene. Banken har strengere vilkår og for slekten har også prisene økt, så de kan ikke, og bør heller ikke brukes som hvilepute.
Da må man rett og slett ta en grundig vurdering over økonomien og situasjonen og denne fasaden som til slutt kommer til å slå sprekker.
Mange har satt seg i “fasade rutiner”, som sakte men sikkert i verste fall kan føre rett i fattigdom.
De som har hatt akkurat nok til å få det å gå rundt bør kanskje ta en vurdering på de månedlige frisør- og skjønnhets salong besøkene. treningssenter er bra, men i trange tider har vi verdens største treningssenter rett utfor dørene, og på kjøpet får vi frisk luft som bidrar til bedre helse både fysisk og psykisk.
Det skal gjøres miljøtiltak, men kjøretøyer byttes ut titt og ofte.
Det skal stå Svea og Bergans med Kongens skrift på de stakkars plaggene som ofte blir kjøpt inn kun for en dagstur på fjellet, for så å bli glemt innerst i skapene. Å kjøretøyene, de er knapt innkjørt når de i mange tilfeller byttes til årets modell, hvert bidige år.
Flotte biler parkerer i sentrum, ut stiger folk med de dyreste og flotteste treningsklærne, Ray Ban solbriller som skinner i kapp med solen. Og fra bagasjen tas tassen til halvehundretusen ut i bånd for å vises frem med sin flotte matmor.
Så rundes sentrum en gang, før de med masse eksos i lungene kjører fornøyd hjem etter å fått mange blikk å snu.
Det må til to-tre turer til Egon i uken. Facebook oppdateres med “sjekket inn på Egon”.
Bilder av flott mat og vin legges ut, helst med synlig kvittering som viser hvor mye dette halvtimes hyggelige stund ranet kontoen for.
Ukeplanene fylles til randen med aktiviteter, kafebesøk, vinkurser, og mye annet tull man gjerne kunne spart inn på i disse tider.
Ofte ser man barna komme i andre rekke.
Mange voksne koser seg, mens det må kuttes i barnas aktiviteter og bursdager grunnet dårlig råd.
Det ser vi ofte bli skrevet om.
Leo’s lekeland, som var gratis for voksne , har nå inngangspris på 29kr per voksen.
Det ble mye hyling og skriverier om dette. Mange av de som ropet høyest, stod kvelden før lekeland besøket i kø til byens uteplass, og brydde seg lite om inngangsprisen var på 150, eller 400kr, og at de punget ut nesten tre-hundre-kroner for 1 drink!! Det gjorde ingenting, men å dra med barna på for eksempel Leo’s lekeland vekte reaksjoner med sine 29 kroner per voksen. Det blir så feil. Så utrolig feil.
Nå sier jeg ikke at dette er alles tilfelle, men både hører og kjenner igjen mange som tilhører denne kategorien.
Tenker at denne fasade greia er med på å bidra til mye utbrenthet og psykiske problemer, en til viktig grunn til å se litt ekstra på om alt vi har og gjør er nødvendig??
Det hvordan vi er vokst opp og hva vi er vante til har mye å si i forhold til levemåten vår i dag.
Det er kun vi sjøl som kan justere dette til et sunt nivå som passer vår økonomi og livssituasjon.
Disse tingene vil også være viktige for våre barn å lære. Gi videre sunne holdninger og verdier.
Jeg vokste selv opp i en familie som levde en god del under fattigdomsgrensen. Fleste barndomsårene bodde vi i et hus uten vann og strøm. Dette på 90 tallet. Dette har nok bidratt til at man ser mer, og setter mer pris på det man har.
Man er kanskje mer kreativ og finner mange alternative løsninger.
Jeg kjøper mye “pent brukt” og “som nytt” både på finn.no og andre kjøp og salg sider på nettet.
Dette gjeldet alt fra klær til sykler og møbler. Det er som nytt men til mye hyggeligere priser, og slik tar vi også hensyn til miljøet.
Mange har lite fra før av, ofte av forskjellige grunner.
Noen er uten jobb, noen faller mellom alle stoler, noen går på aap, dagpenger, og også mennesker i jobb sliter nå mer enn før.
Noen av disse er kanskje de som tapte fasade kampen eller ikke orket det mer, men også de som allerede strevet med å holde hodet over vann allerede før pris økningene kom.
Disse har faktisk ingen kroner å snu på, heller ingen sparing, da det bare har vært en drøm å få til.
Mange av disse betaler sine regninger, men har ingenting igjen til mat, eller annet nødvendig.
Disse kan man også ofte lese om på sidene til for eksempel hjelp oss å hjelpe i Tromsø.
Hjelp oss å hjelpe søker om hjelp til folk som etter beskrivelse helt klart skal ha krav på hjelp av nav iform av blant annet nødhjelp og supplerende sosialhjelp.
Jeg sendte hjelp oss å hjelpe i Tromsø privat melding, om ikke disse som er i behov for øyeblikkelig hjelp til mat, medisiner og annet nødvendig har tatt kontakt med NAV da disse ganske sikkert får hjelpen de trenger.
Svaret jeg fikk satte meg ut.
Her ser dere skjermbilde av svaret jeg fikk av hjelp oss å hjelpe i Tromsø.
Ord blir fattig.
Grunnen til at jeg er opptatt av disse tingene er at jeg og min mann selv har hjulpet noen familier i slike situasjoner.
Og vi har også vært nede i den økonomiske gropa, etter en lang kamp og vunnet rettsak. Mer om dette i en annen innlegg.
Tilbake til NAV. Er det virkelig slik, at mennesker, spesielt barnefamilier og enslige forsørgere i nødssituasjon ikke får hjelpen de har krav på av NAV, men blir truet ut av kontoret??! Skyver NAV vekk ansvaret, eller er det barnevernet som skal hjelpe? Folk blir frustrerte av dette svaret NAV gir uten mer forklaring.
De fleste søker nødhjelp i nødssituasjon, der alt annet er prøvet? Noen kanskje flere ganger før økonomien lar rette på seg. Dette høres bare ikke riktig ut i mine ører. Skremmende.
Eller er dette en missforståelse fra NAV? Hvem er det egentlig som skal hjelpe disse familiene, og hvem tar avgjørelsen?? Hvordan skal vanlige folk kunne dette?? Hvem og hva skal de forholde seg til? Hvor ligger feilen??
Barnevernet er ofte oppe i media der de omtales negativt, med sine feiler, mangler og overtramp.
Det er kanskje ikke så rart at vanlige folk og familier blir redde. Og en del av oss har dårlige erfaringer på grunn av maktmisbruk og overtramp fra barnevernet.
Hvordan skal man da tørre å ta kontakt med NAV for å få hjelp til litt mat på bordet og tannkrem på børsten?
Ta vare på hverandre og lytt gjerne litt ekstra også til det som ikke blir sagt❣️
Etter en litt seig lørdagsmorgen og tungstartet kropp full av leddsmerter, ble det kvalitetstid hos min mor sammen med barna og mannen.
Vi hadde en meget koselig og fartsfylt dag, med baking, glade og fornøyde barn, som også er flinke til å irritere hverandre, men som alltid storkoser seg hos “mommo”.
Det var godt å komme seg litt bort hjemmefra hvor vi tilbringer mesteparten av tiden, da minste barnet har en sjelden blodsykdom som gjør at blodverdiene raskt raser ved viruser, infeksjoner og feber. En liten forkjølelse er nok til å gjøre henne sliten og “hengende”.
Så vi prøver å unngå unødvendig smitte, da vi nå igjen har hatt lange sykdomsperioder der barna har smittet hverandre om og om igjen, og lillemor har vært ganske dårlig.
I tillegg så trives vi alle mann best hjemme, og ute i naturen.
Vi er tett knyttet sammen som familie, og som regel er barna med på det meste, fra matlaging til utearbeid.
Det er viktig for barna å få være med på hverdagslige gjøremål med foreldre eller andre omsorgspersoner, der de lærer, øver, får mer selvtillit og blir mer selvstendige.
De får lov å prøve, og også feile. De får prøve å løse små problemer, og sammen kommer vi alltid som regel i mål med godt humør og mestringsfølelse.
I dag bakte vi fastelavens boller og kanelsnurrer.
Oppskriften fikk jeg av min bestemor i Finland, som igjen hadde den etter sin mor.
Oppskriften gir noen luftige og saftige boller, som forvinner så fort de kommer ut av ovnen 😅
Deler oppskriften her med dere.
Er det noe dere lurer på er det bare å spørre i vei.
Bruker kjøkkenmaskin.
5 dl melk
1 egg
1 pose tørrgjær eller 50g fersk gjær
1,5 dl sukker
2 ts kardemomme
1/2 ts salt
15-16 dl hvetemel
Ca 165 g romtemperert smør
1 egg til pensling
Romtemperert smør, kanel og sukker til kanelsnurrer.
Varm melken til ca 40° (litt varmere enn fingertemperatur).
Rør inn egget.
(Hvis du bruker fersk gjær, rør den i melken sammen med bittelitt sukker)
Bland hvetemel, tørrgjær, sukker, kardemomme og salt i en bakebolle.
Rør melblandinga i melken litt etter litt.
Start med lav hastighet og øk etterhvert.
Når deigen slipper kanten på bakebollen tilsettes romtempererte smøret. Bland godt inn i deigen for hånd før du fortsetter med kjøkkenmaskinen. La maskinen jobbe i ca 10 minutter på middels hastighet.
Dekk bakebollen med plastfolie og la bolledeigen heve til over dobbel størrelse, ca 1 time. Jeg lar som regel deigen heve oppimot 2 timer.
Runde boller
Trill runde hveteboller, og legg de på bakepapir på stekeplaten.
Etterhev ca 30min. Bollene kan heve litt inni hverandre, men det gjør de ekstra saftige og gode.
Pensle med egg.
Stek midt i ovn på 220° i ca 10min.
Avkjøl. Skjær av lokket og sprøyt kremen på. Legg på lokket og sil på litt melis gjennom tesil.
Kanelsnurrer
Kjevle ut deigen til en plate. Smør på rikelig med romtemperert smør, dryss på med sukker og kanel. Rull deigen sammen og skjær i små skiver. Du kan bruke muffinsformer for å holde formen på snurrene. Etterhev ca 30min. Pensle med egg å dryss på litt sukker.
Stek midt i ovnen på 220° i ca 10 min. Avkjøl under bakeklede.
Nøyaktig på denne dagen for 18 år siden ble vi kjærester.
Tiden flyr. Vi har opplevd mye, mer enn de fleste både på godt og vondt.
Etter å ha møttes bare ett par ganger, og etter noen meldinger frem og tilbake i en måneds tid (ingen telefon samtaler😅), flyttet vi sammen.
Jeg innrømmet på sms at jeg var blitt glad i deg,
og du sendte meg sms, du hadde ordnet med bolig.
Jeg flyttet over grensen.
Jeg har ofte tenkt, og får det ikke helt til å gå opp at jeg bare dro inn i det ukjente.
Jeg som var forsiktig, og ikke så begeistret over det som var nytt, redd for å bli såret.
Tenker av og til om det var flykt?
Flyktet jeg? Eller var det det som kalles skjebnen?
Jeg hadde nettopp ferdigstilt mine murer etter de to siste traumatiske hendelsene.
Hodet mitt var kaotisk, men livet rutinert.
Årsaken til at jeg flyttet var helt klart du, men kanskje jeg fikk en utvei på kjøpet? Jeg hadde levd fanget en god stund. Ingen visste. Det kommer jeg til å skrive om i et senere innlegg når jeg er klar for det. Mange traumer ligger i dvale. Urørt og uforstyrret. De har ligget lenge med tunge tepper på.
Tre fremmede flyttet under samme tak.
Min datter på 1,5 år flyttet med meg.
Jeg var spent og bekymret på hvordan det ville gå, spesielt den store forandringen for henne fra å bo alene med mamma, og ha mamma for seg selv. Og for deg. Hvordan ville du ta det, og venne deg til den nye tilværelsen.
Mye overtenking. Det viste seg å være krevende for henne, og vi jobbet en god del med å trygge henne. Det gikk heldigvis fint til slutt.
Du tok henne så godt i mot, helt som din egen, fra starten av. Takk for din uendelig godhet, omsorg og hjertevarme som du har gitt fra dag én.
Vi hadde enormt med prøvelser.
Ufordringene sto i kø allerede fra starten, i form av andres kontrollbehov, i tillegg til at vi var nye og usikre på hverandre. Det var mange stormkaster.
Vi har alltid behandlet hverandre med respekt, og gått i samme retning.
Vi lot aldri noe nå oss.
Vi har stått på for hverandre og ved siden av hverandre. Vi har kjempet og slitt. Og vunnet.
Kjærligheten har alltid vært størst.
Starten var berg og dalbane, men vi kom oss ut på roligere vann.
Her har livet sammen med deg vært trygt og stabilt. Jeg har alltid følt meg sett, elsket og prioritert av deg. Ikke et sekund har jeg tvilt.
Jeg med min komplekse ptsd, traumeproblematikk, triggere og så videre har nok ikke vært den letteste å leve med. Det har nok krevd en hel del, da denne sykdommen gjør at man trenger mer bekreftelse, trygghet, og forutsigbarhet.
Du er unik min kjære.
Du så tilstandene, både min og det som skjedde rundt meg.
Du er den som har vært med på å gjøre meg hel. Du har fått meg ned når jeg har mistet bakkekontakt.
Du har løftet meg opp hver gang jeg har falt.
Du har gitt ren kjærlighet og omsorg, lært meg mye om meg selv, om andre og livet.
Du roet meg de gangene flykten tok tak i mine vinger.
Du gav meg tid, presset aldri på.
Du sa alltid at ting ordnet seg, selv om du nok ikke alltid selv heller trodde på det. Og en overtenker som meg var nok vanskelig å overtale til ro.
Jeg har feilet, skyvet deg vekk og ofte vært vanskelig å nå.
Mine murer skulle være uknuselige.
Høyeste og mest solide.
Jeg hadde på meg den tykkeste masken. Masken som skulle være vanntett,og tåle stormer, men som sviktet takket være deg. Du plukket den kjærlig av, og rev murene ned med tålmodighet bit for bit slik at jeg ikke skulle bli såret.❤️
Kan jeg noensinne vise hvor takknemlig jeg er?
Du har stått ved min side. Vi låste oss da vi mistet vår sønn, men vi låste oss til hverandre.
Du sto ved min side og var den største støtten gjennom rettsaken som var rene marerittet. Rettsaken som tok fra oss retten til ett vanlig liv, selv om jeg vant den.
Jeg føler en enorm skyldfølelse for dette. Både overfor deg og alle barna.
Skyldfølelse over at konsekvensene etter saken ble langvarige og preger oss den dag i dag. Men jeg hadde ingen valg. Og skulle nok valgt det samme i dag.
Lite visste vi da om at vi skulle bli utsatt for maktmisbruk og korrupsjon.
Dette kommer jeg også til i et kommende innlegg.
Vi står altså her i dag, sterkere enn noensinne. Selv om det stormer og raser rundt oss, med utfordringer etter den andre, har vi hverandre og familien.
Det vi har er unikt og fint.
Vi har tross utfordringer rundt oss, skjermet barna inn i en trygg og stabil hverdag, med lykke, ro, latter,glede, gode rutiner, kjærlighet og med de fineste menneskene rundt oss.
Vi bestemte oss tidlig for at våre barn aldri skulle behøve å gjennomgå noe av det vi selv hadde opplevd.
Barna har rett på en stabil oppvekst med trygge rammer og trygge voksne, og det har vi fått til sammen. De har aldri hørt diskusjoner eller vært vitner til slossing, verken med ord eller annet. Og de har aldri opplevd alkohol i hverdagen i noen som helst form.
Disse to tingene har så mye å si for det er så mye av det rundt om kring.
Det ødelegger og etterlater utrygge barn. Ødelagte voksne.
Vi er så heldige, disse tingene preger ikke vårt og barnas liv. Verken alkohol eller uenigheter.
Takk min kjære for at du er du.
Trygge, tålmodige mannen min.
Takk for at du er den trygge og gode pappaen for våre barn, de ser så opp til deg.
Jeg elsker deg himmelhøyt, og håper du kjenner inni deg hvor utrolig høyt jeg setter deg.
Som regel sprer den rykter, løgn og sladder for å prøve å knytte sterkere bånd til den som lytter til den.
Mange av oss kjenner nok også igjen bygdedyret som i tillegg til sladder og ryktespredning, lider av sjalusi og misunnelse.
Denne variasjonen av bygdedyr kan være mer skadelig både for andre og seg selv.
Bygdedyret med disse vanskelige og tunge følelsene vil ikke unne noen noe godt.
Din prestasjon, kvalitet og dyktighet og dine evner er noe dyret mangler og også ønsker at du manglet. Denne mangelen får dyret gjerne drivkraft av.
Denne varianten mangler ofte selvtillit og sammenligner seg med de fleste rundt seg.
Jeg tenker det er få følelser som er så belastende som disse å bære på.
Selv for bygdedyret.
Det er ufattelig trist at dyret overser/ikke får kontakt med sine egne følelser, talenter og gaver, i jakten på andres.
Dyret overser fort sine egne, og går glipp av mange fine øyeblikk da oppmerksomheten stadig er rettet mot andre.
Følelsen til bygdedyret handler mindre om hva den selv savner, men mer om hva andre har og kan.
Så fort bygdedyret møter mennesker som er oppegående, trekker den seg litt tilbake eller går i forsvar, da den er livredd for å miste masken.
Ofte strever dyret som sliter med misunnelse med en idealisering om hvordan andre har det og hva de har oppnådd. Den rakker gjerne ned på den, den misunner og ønsker å påføre vedkommende vanskeligheter og skam.
Kjære bygdedyr, her er noen små tips til deg for å få det litt bedre i hverdagen.
●Gå inni deg selv. Dette har ingen av oss tid til eller interesse av. Øv opp takknemlighet over det du har.
●Alle vi har godhet og nestekjærlighet inni oss. Finn disse frem og bruk de. Disse har også en helt motsatt virkning enn det du har som vane å drive med. Du vil komme godt ut dersom du bruker disse.
●Kutt ut løgner, du vet sannheten seirer alltid! ALLTID!
●HUSK, det er fullt mulig å være interessant for andre, selv om du ikke sladrer, baktaler og svartmaler andre.
●Slutt å sammenlikne deg med andre. Vi alle er forskjellige, med våre egne mål, levemåter, evner og talenter. Finn ut hvilke dine er og gjør noe med de, slik at du føler deg bra og lykket, du også.
●Tenk gjennom hva DU kan gjøre for å utvikle DEG
●Gi livet ditt større innhold slik at du kan bli stolt av deg selv og hva du får til.
●Gå gjerne inni deg selv og finn det underliggende problemet. For er dette deg og ditt tilfelle, er jeg sikker på at du har noen ubehandlede følelser og opplevelser du trenger å bearbeide. Da er DU fri, og det gjør livet ditt så mye lettere.
●Kutt ut den giftige atferden og fyll den med noe nyttig du kjenner er givende for deg, for det du driver med koster helt klart mer enn det smaker. Og til syvende og sist, er det du som sitter igjen med tapt ansikt og skam.
Og til oss som er utsatt for bygdedyret;
Vi må overse, leve våre liv uten å ofre denne slags dyr en eneste tanke. Vi vet best, og kjenner livene våre best.
Når vi i forbifarten hører navnene våre bli nevnt må vi ta det som et kompliment, vi finnes, noen har lagt merke til oss, og det vi har oppnådd. Noen er misunnelig på akkurat oss!
Å gi respons er mat for dyret.
Lev i fred, og ta vare på hverandre, og husk at også bygdedyrene er mennesker🩷
