Jeg kan enda høre din stemme fortelle meg hvor stygg, dum og udugelig jeg er.
-“HOREUNGE”, kommer det ut av din munn, som aldri har hatt filter.
Du forteller meg hvor liten verdi jeg har, og at jeg ikke skulle eksistert.
Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.
Jeg lister meg lydløst på tå, hoster lydløst for ikke å irritere deg, tygger lydløst.
Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.
Det er natt. Jeg jobber hardt med å finne stillingen som er god nok for hele natten.
Da slipper du i sinne dunke til meg med albuen , hvis jeg skulle røre på meg.
Selv om du ikke er her, selv om jeg nå er stor.
Når du spør meg om noe,
er jeg i all hast nødt til å velge mellom å svare eller være stum.
Svarer jeg, blir det uansett mot din mening.
Være stum, betyr bråk, men det gir meg tenketid, til å finne et svar som du kanskje kan godta.
Selv om du ikke er her, selv om jeg ikke lenger trenger å velge.
Når jeg har skadet meg, eller er lei meg, velger jeg å late som om ingenting har hendt.
Mas og gråt gjør deg forbannet.
Selv om du ikke er her, selv om jeg egentlig nå for lov til å vise følelser, holder jeg alt innerst inne.
Når du lugger meg, knipser, er voldelig, truer, stenger meg inne, skriker fulle ord i raseri og knuser det lille vi har,
da stenger jeg meg inne, og forsvinner.
Jeg forsvinner dit din stemme ikke har rekkevidde, der ingenting gjør vondt.
Der jeg ikke er redd, ikke har panikk.
Selv om du ikke er her, selv om det ikke lenger treffer meg…
Når du går til angrep på mamma,
er det noe som slår inn hos meg.
Hun er min beskytter, jeg trenger henne og hun meg. Du får ikke ta henne fra meg.
Da forsvinner jeg ikke.
Hjerte banker hardt, jeg skjelver, er redd.
Tårene trekker seg tilbake, og sinne overtar.
Sinne og redsel, de gir meg hver sitt bidrag til at jeg våger gå mellom.
Jeg prøver å snu ditt fokus mot meg, for jeg vet at jeg kan fly til et bedre sted, slik jeg alltid gjør.
Jeg ber til Gud. Jeg ønsker å gi mamma min flyktingsevne .
Du, du lar deg ikke avledes..
Selv om du ikke er her, selv om jeg ikke lenger trenger å flykte.
Vi er for små, mamma og jeg.
Hun gjennomgår, jeg flykter.
Dag etter dag, år etter år.
Selv om du ikke er her. Selv om jeg nå er stor.
Hun later som at hun har det bra, gjennom stormene biter hun sammen, smiler gjennom tårer,
samtidig som hun inni seg kjemper kamper ingen noensinne kan forstå.
Min mamma er sterk. Knust, men likevel den sterkeste kvinnen jeg vet om.
Min mamma. En ekte soldat.🩷
Dette var mitt liv. Min hverdag.
Vi hadde gode dager også, der du lærte meg å jakte, fiske, tenne bål, tegne osv. Du lærte meg også å aldri gi opp. Men ofte legger de dårlige dagene automatisk skygge over de gode dagene.
Bare noen få år gammel, hadde jeg et sterkt ønske om å få dø. Jeg til og med prøvet å ta mitt liv som seks åring. To ganger.
Jeg gikk med konstant klump i halsen. Magevondt. Hodepine. Redsel. Døgnvakt.
Jeg satt på kne, ba til Gud-“Ta alkoholen vekk, eller ta meg.”
Ingen av delene forsvant.
Min barndom inneholdt mye vondt. Jeg sitter med mange uopprettelige skader. Traumer. Sykdom.
Disse opplevelsene, erfaringene og minnene har etterlatt mange åpne sår,
mye sinne, bitterhet,
depresjon og angst, som jeg heldigvis har fått vendt om til visdom, styrke, veldig sterk intuisjon og kjærlighet til alle viktige menneskene rundt meg.
Etter hvert har jeg lært at jeg ikke alltid bare trenger å gi, jeg kan også ta i mot; omsorg, kjærlighet, vennlighet og gode ord, uten å føle meg skyldig. Uten alltid å tvile på andres hensikter.
Jeg har lært at jeg har lov til å kjenne. Ta valg. Sette grenser. Ha en mening. Være meg.
Jeg har lært at også jeg er god nok.
Veien hit var lang, og jeg har fortsatt en lang vei å gå.
Jeg lærer, snubler. Reiser meg opp og fortsetter. Av og til kaver jeg, men jeg er på vei.
Steg for steg bygger jeg meg opp, fyller meg pent opp med mot, visdom, styrke, tro håp og kjærlighet. Tillit til andre og meg selv.
Jeg ser henne ligge på gulvet, hun er blå rundt munnen. Håpet er ute, det er for sent. De sa hun plutselig kunne få pustevansker. Det vi fryktet mest, skjedde. Jeg ser meg rundt.
Følelsen kan ikke forklares.
Babycallen blinker blått, jeg hører henne hoste. Takk Gud, det var en drøm. Verste marerittet.
Verste marerittet, både i våken og drømmetilstand.
Frykten av å miste det kjæreste jeg har. Mine barn.
Jeg har allerede mistet et. Min lille sønn. Dette kan dere lese mer om her.
Nesten mistet jeg også min eldste datter på grunn av en barnevernssak, der besteforeldrene ville ha omsorgen pga arv. Kampen var tung og preget av maktmisbruk og inhabilitet, og varte i to år før jeg vant i retten. Dette får dere lese mer om i en kommende innlegg.
Så har vi minste solstrålen. Henne fra drømmen.
Her lever frykten sterkt.
En februardag oppdaget vi at hun var gul i øynene, huden og i munnen. Veldig gul.
Hun hadde lite krefter, satt mye på fanget, og hang.
Vi var inn og ut hos lege og på sykehus. Hun fikk diagnosen Gilberts syndrom.
“Gilberts syndrom er en arvelig tilstand hvor en endring av et gen medfører mangel på et enzym som er nødvendig for å skille bilirubin ut av kroppen. Dette medfører at mengden bilirubin (gallefarge-stoff) i blod blir litt høyere enn normalt. Forhøyet mengde bilirubin i blod gir i seg selv ingen subjektive plager.
Ved sykdommer som influensa eller annen stress for kroppen, kan bilirubinmengden i blod øke så mye at man opplever en forbigående episode med gulsott.
Gilberts syndrom er en vanlig tilstand og omfatter kanskje så mange som 1 av 20 i den norske befolkningen.” Utdrag fra NHI.no.
Vi kunne senke skuldrene og puste ut sa legene. Tilstanden til lillemor forverret seg, og ganske raskt var vi inne på sykehus igjen. Hun var langt over året og reiste seg knapt.
Flere prøver og undersøkelser ble tatt. Legene mistenkte noe, men sa lite om det før svarene lå på bordet.
Etter ett par uker med venting kom det forvirrende og sjokkerende svaret.
Hun har en sjelden blodsykdom. Dette får dere også lese mer om i kommende innlegg.
Livet byr på mange utfordringer.
Kommer ikke på når tid jeg sist hadde en helt vanlig dag, uten en bekymring.
I tillegg til så mange andre utfordringer, er redselen for at det ska skje noe tilstede konstant. Bevisstheten på at lillemor er syk og fort kan bli alvorlig dårlig er tung å bære på.
Vi har heldigvis lært å se forandringer på henne før hun går inn i en dårlig periode.
Tanken på å la noen andre passe henne, og tanken på blant annet barnehage start er frustrerende og vi sitter med mange ubesvarte spørsmål, da legene heller ikke har svar på hvilken vei dette vil gå, og hvordan det vil ende.
Alle disse opplevelsene har generelt ført til en ekstra redsel for å miste barna, de mellomste friske barna også. Så mye kan skje, og jeg overtenker mye.
I tillegg har min komplekse ptsd sitt å si. Det forsterker denne frykten. Ptsd er også noe jeg etterhvert blir å skrive om.
Vi vet jo det, alt kan ikke styres. Men hodet sier til tider noe helt annet.
Og nei. Min overtenking går ikke utover mine barn, hvis noen lurer på det.
Jeg er for eksempel ikke sykelig overbeskyttende mor som fotfølger sine barn til det grader at de merker eller preges av det.
Men ja, vi er ekstra forsiktige med blant annet å farte rundt , på grunn av at lillemor ikke tåler infeksjoner, feber osv. Da raser verdiene.
Høysensitiviteten i vår familie er også noe vi tar hensyn til i hverdagen. Det kan dere lese mer om her.
Tross mye motgang, er vi en sammensveiset familie, som trives godt i hverandres selskap.
Vi har spesielle bånd.
Vi har gode mennesker rundt oss. Så hjertens gode, at de ikke blir kategorisert i “slekt,venner, kjente osv”. De er alle familie.
Jeg føler mye sterkere enn mennesker normalt gjør.
Gleden min er enorm med latter, gode følelser og forventninger.
Sorgen er så bunnløs og svart, at jeg tror jeg aldri kommer meg opp.
Skuffelsen er full av tårer og anger for at jeg noen gang hadde forventet.
Slipper sinnet løs, så blir det både tårer, frustrasjon, redsel og raseri som herjer med en voldsom kraft inni meg.
De jeg er glad i vil jeg helst skal kjenne det helt inni hjerteroten.
Som høysensitiv blir jeg ekstra påvirket på både godt og vondt.
Høysensitivitet er ikke en sykdom, men en del av min personlighet.
Jeg er en god venn og lytter, men tar altfor ofte ting med inni meg, grubler og prøver å løse.
Jeg har sjelden hjerte til å si nei, og pådrar meg ofte så mye at jeg holder på å stupe.
Jeg er en overtenker, og dette fører til mye kaos i hodet mitt i tillegg til at jeg bærer på en del traumer.
Jeg frykter helst det verste, enn tenker det beste, for da er faren for skuffelser og svik litt minimert. Blir det ikke som fryktet, er det et pluss.
Jeg trekker meg tilbake når muligheten er der, for å oppsummere og samle meg, de gangene jeg kjenner ting blir for mye.
Jeg trives best ute i naturen.
Å være høysensitiv er både spesielt og vakkert, man kommer nærmere selve livet.
Men det har helt klart også mange bakdeler og utfordringer å by på.
Hva du kommer i fra, utgangspunktet du har, og hvor godt du kjenner og forstår deg selv, samt hvordan du blir behandlet har alt å si for hvor stort problem ditt personlighetstrekk kan bli for deg i verste fall.
Disse tingene er også med på å bidra til det om du er introvert eller ekstrovert.
Vi som har dette personlighetstrekket, er ofte mer sympatiske og emosjonelle enn normalt.
Vi bryr oss, vi ser.
Vi er forsiktige, men kreative.
Vi reagerer på ting andre ikke legger merke til.
Vi har en god nese, spisse ører og ofte lukket munn.
Vi funderer og vurderer om kveldene helt til tankene går i spinn.
Vi drømmer “ekte” drømmer, og søvnen vår er lett forstyrrbart.
Høysensitivitet kan være veldig frustrerende hvis du ikke har kunnskap om det eller kontroll. Største gleden med å være høysensitiv er at du ofte klarer å se andre, og kjenne hvordan de har det helt uten ord, samtidig som enkelte mennesker fort kan ha en negativ påvirkning på deg med å bruke din sympati både bevisst og ubevisst, samt stjele din energi, med bla negativitet og dårlig atferd.
Vi som er høysensitive blir ofte lett såret og mange av oss må lære seg å rette på ryggraden, stå opp for oss selv, og bli tøffere.
Det indre livet vårt er komplekst og vi trenger ofte tid til å fordøye den innkommende strømmen av forskjellige inntrykk. Dette gjelder spesielt høysensitive barn.
Der det finnes lite forståelse og kunnskap, kan personlighetstrekket ofte blandes for eksempel med adhd.
Det finnes også visse likhetstrekk med høysensitive personer og personer som har opplevd vanskelig oppvekst med blant annet omsorgssvikt. I slike situasjoner blir det ekstra krevende dersom du er født med dette personlighetstrekket og samtidig vil måtte oppleve en unormal og krevende oppvekst.
Alt blir forsterket.
Høysensitivitet er ofte medfødt og svært arvelig.
Jeg arvet sannsynligvis min høysensitivitet av min bestemor, og min oppvekst med mange traumatiske ting var nok med på forsterke den.
For meg var det godt å få kunnskap og veiledning i forhold til min høysensitivitet.
Jeg var nødt til å endre tankemåte, begynne å reagere, begrense, be om unnskyldning, samt tilgi.
Viktigste av alt er å ha kontakt med sine følelser. Følelsene er signaler som sier i fra hvordan vi har det, og dette er ekstra viktig dersom du har denne personlighetstrekket.
HØYSENSITIVE BARN
Begge guttene mine er høysensitive.
Ene mer enn den andre.
Her er det mange ting som er synlige fra nyfødt av.
Guttene reagerer spesielt på forandringer.
Bare en liten forandring eller endring i en plan kan være overveldende.
De reagerer på lyd, lys, store folkemengder, ukjente mennesker og steder.
All ull klør.
Lappene i klærne gir kløe og forstyrrelser, sokken må være godt på foten så ikke sømmene blir å merkes.
Hele brødskiva må være dekket med smør, ellers blir den ikke spist.
Ingen får smake av brusen eller godteriet (Unntatt mamma av og til).
Halslue og tubeskjerf gir kvelningssymptomer.
Lista er lang.
Vi kan sjelden fortelle om en plan vi har for morgendagen, for forventningene og gleden stjeler nattesøvnen.
Barn med dette personlighetstrekket trenger omsorgspersoner som møter de med ekstra omsorg, kjærlighet, bekreftelse og tålmodighet. De trenger klare grenser og de elsker rutiner. Høysensitive barn sover ofte godt og lange netter da de ofte er slitne etter dagens hendelser.
Høysensitive barn er lykkelige småtroll når behovene deres er tilfredsstilt, og de opplever forståelse og aksept.
De er kjærlige og omtenksomme, oppdager, og ser det fine i minste lille ting.
De elsker naturen og dyr. Hver sten er unik.
Overganger, som barnehage- og skolestart, og fra barnehage til skole, har vi opplevd som ekstra krevende for barna. Det har vært mange konflikter og tunge stunder.
Følelsene hos barna har noen ganger bygget seg opp over timer eller dager og kommet ut som et voldsomt raserianfall.
I slike situasjoner er det viktigste at barna blir møtt av trygge og forståelsesfulle voksne, med en fang, trøst, gode ord, gjennomgang og veiledning angående hele situasjonen.
I vår familie har det vært en fordel at både vi voksne og guttene er høysensitive. Det har bidratt til hvordan vi møter og forstår barna. Høysensitivitet bidrar til veldig tette bånd.
I enkelte tilfeller kan det også være krevende, når tålmodigheten av og til legges på prøve under stress og til tider travle dager.
All presset og forventningene både til oss selv og andre. Ofte tror vi at det vi gjør er det riktige. Men ofte tar vi feil, og det går fort utover livskvaliteten. Vi er altså selv en del av årsaken til hvordan vi har det.
Vi er alle forskjellige.
Vi lærer godt å kjenne oss selv gjennom andre, og derfor har det hvordan vi blir behandlet av våre omsorgspersoner(; foreldre, familie, skole, helsepersonell) alt å si i møte med andre mennesker.
I tilfeller der vi blir mindre bra behandlet gjennom livet utvikler vi ofte “auto-flykt”.
Vi påvirker andre, og andre er med på å påvirke oss.
Ingen av oss har vondt av gå inni oss selv å ta en titt hvordan vi, og de nærmeste rundt oss har det.
Og hvordan vi er.
Vi blir nok overrasket over hvor mange justeringer vi kan gjøre mot det positive.
Vi må stoppe opp og rette oppmerksomheten mot oss selv. Bry oss mindre om hva andre tenker. Leve vårt liv, ikke andres. Kjenne på hva vi føler, og hvordan vi egentlig har det.
Følelser er signaler. Følelser gir oss pekepinn om hvordan vi har det i hverdagen.
Følelseslivet må vi være oppmerksomme på.
Det er mye vi kan gjøre for å få det bedre, og det viktigste er nok å bremse farten, og øve på å leve litt mer i nuet.
Mens vi stresser rundt som hodeløse, bekymrer oss for både fortid og fremtid, jager etter status og lykke, søker desperat etter tilhørighet og aksept for å kjenne at vi er gode nok, så passerer livet vårt forbi oss i rasende fart uten at vi får være med.
Livet er kort.
Kutt stress, jag og evig planlegging.
Prøv å len deg tilbake å få en oversikt på hva du allerede har; familie, barn, bestevenn, naturen, katten, gullfisken.
Nyt kaffekoppen, lukt, smak. Ta en lang dusj, kjenn at også vannet gir deg en følelse.
Besøk noen som setter pris på det. Skriv brev. Vær barnslig. Vis følelser. Gråt når du føler for det. Brøl sinnet ut i lufta, og la deg støtte når du trenger det. Ikke overtenk. Dans i regnet, bare gi litt faen.
Det viktigste; TILGI. Ingenting gir en bedre følelse og samvittighet som tilgivelse. Da er DU fri.
Øv deg på å være her i nuet.
Sett deg ned med barna. Spør, og lytt på svaret. Også det som ikke blir sagt.
Vær takknemlig. Søk fred. Se det fine. For det er der, rett foran dine føtter.
Vi alle har garantert noe å glede oss over.
“Vi skryter og lyver så det renner og ser oss nødt til å jage enda hardere for at det vi skryter av er løgn.
Vi skal være den mest effektive i jobb og på fritid.
Vi skal jobbe minst mulig til mest mulig lønn.
Med klump i halsen soler vi oss i syden med fineste drinken i hånda til hudkreften tar oss, mens det ryker av kredittkortet, mens kjøleskapet hjemme i lengere tid har skreket av tomhet.
Vi tar opp dyre lån for å vise naboene at vi sitter bak rattet på toppmoderne biler med svære motorer, samtidig som vi gråter når vi tanker.
Vi trener så kroppen kollapser. Tar vi en bit sjokolade til den super usunne kaffen, så må vi jammen jogge resten av den dagen.
Vi legger ut rene og pene barn med feikke smil på facebook, etter at kampen med skriking, hyling, snørr og nesten fysisk vold er tatt. Til slutt tørker vi tårene av små kinner og lover gull og grønne skoger hvis de bare sitter i ro gjennom et lite knips. Og Gud for en arbeid og hvor mye energibruk som ligger bak bare et bilde for å samle “likes.”
Er du så heldig at du ikke har større problemer eller bekymringer, ikke lag det av bagateller. Stopp opp der du er, kjenn, og nyt.
Fang øyeblikkene, det er de små øyeblikkene som er de beste. De er flyktige så vær på vakt.
Alt jaget bare koster mer enn det smaker.
La oss ta vare på hverandre, ta nuet i bruk og tilbake. Vi er verdt det og fortjener det hver og en.
Det stemmer, men det er også alt jeg husker fra min første flytur.
Det var januar. Vi hadde en lang mørketid bak oss, og det viste seg at den virkelige mørketiden for vår del først hadde startet.
Etter utallige negative tester, forventninger og skuffelser over noen år, både med og uten medikamentell behandling, hadde vi endelig fått den etterlengtede gladnyheten om spiren i magen.
Vi gledet oss. Vi skulle få ett barn til, og eldste skulle bli storesøster.
Av en eller annen grunn fikk jeg ikke innkallelse til ultralyd før i uke 28.
Tenkte egentlig ikke på det så mye, men vi gledet oss helt klart til det. Vi hadde ganske nylig flyttet til Tromsø, og tenkte ting fungerte litt annerledes der, og at det var årsaken.
Vi jobbet og fortsatte livet nesten som normalt, bare med mye mer å se frem til. Vi la planer, snakket mye og gledet oss veldig. Kroppen forandret seg, magen vokste og allerede i uke 14 kjente jeg første bevegelsene. Vi levde i lykkerus.
Jeg hadde egentlig ingen bekymringer over at det kunne gå galt, men jeg kjøpte heller aldri noe utstyr eller babyklær.
Som at jeg visste.
Innkallelsen til ultralyd kom. Vi var spente, og hadde bestemt oss for at vi ville få vite kjønn. Vi satt på venterommet blant andre ventende. I korridoren ved siden av venterommet passerte leger, høygravide som ble støttet opp å gå av sine partnere, nybakte foreldre med sine små i babysengene, og vi hørte babyskrik fra alle kanter.
Så ble det vår tur. Legen undersøkte en stund, stoppet opp, undersøkte og stoppet opp igjen. Hun så på oss, og sa at hun fikk ganske korte mål på bena og armer, men konkluderte med at det nok var normalt siden vi foreldre også var ganske små. Så undersøkte hun videre en stund og sa hun skulle hente en kollega for å se på skjermen.
Vi ble alene i rommet, barnefar og jeg. Vi så på hverandre med det blikket som fortalte at her var det noe galt.
Det føltes som en liten evighet før legen kom tilbake. Sammen med henne kom det fire leger til.
De undersøkte magen, tok ny ultralyd og studerte bildene. Så nikket de til hverandre før de gikk sin vei.
Legen var lenge stille, vi så på henne at hun snart skulle til å fortelle noe alvorlig.
Så kom det. Fosteret var sannsynligvis ikke frisk. De mistenkte skjelettdysplasi har vi blitt fortalt i ettertid. Flybillettene var klare, og spesialistene på St. Olavs hospital i Trondheim ville gjøre ytterligere undersøkelser. Så sendte hun oss hjem med ett -lykke til.
Den kvelden gikk i tåke. Alt var tåkelagt. Vi turte ikke tenke, nesten ikke snakke. Det var som at tiden stod stille.
Hele natten lå jeg å kjente på bevegelser. Eneste tanken jeg hadde var at legene i Tromsø tok feil.
Dagen vi skulle reise kom sakte, men sikkert.
Solen over skyene. Jeg tok det som at alt sto bra til.
Flyet landet, og bussen videre sto på vent utenfor.
Fremme på sykehuset ble vi møtt av leger, så var det ny runde med undersøkelser.
Etter undersøkelsene ble det litt venting igjen, før legen hentet oss inn på ett annet kontor.
En pakke med kleenex papirlommetørkler. Det første jeg la merke til da vi kom inn på kontoret.
Første tanken som slo meg var at dette ikke lovet godt.
Det knyttet seg i kroppen. Legen pratet i vei, og stemmen hans ble lenger å lenger borte.
Jeg besvimte ikke, men noe skjedde. Neste jeg husker er at vi var inne på et hotellrom.
Inne på kontoret hadde legen spurt om vi ville fortsette svangerskapet, eller avbryte.
Han hadde forklart at vi godt kunne fortsette svangerskapet helt ut, men barnet ville sannsynligvis ikke overleve utenfor magen, samt at hvis vi valgte å fortsette var sjansen stor for at verken jeg eller barnet kom til å overleve.
Legen “gav” valget til min mann, samtidig som han tok to stykker tabletter ut av brystlommen og overrakte disse til han.
Alt gikk så fort. Vi fikk ingen tid, ingen samtaler. Før vi gikk ut døren fra kontoret hadde jeg svelget den første tabletten.
Å bli på sykehuset var ikke et alternativ i følge legen, han ba oss ta inn på hotell og “til og med” anbefalte et i gangavstand fra sykehuset. Etter en del om og men så fikk mannen min ordnet det.
Her skulle vi være for oss selv… til hva? Først til fosteret sluttet å bevege seg. Etter det skulle jeg ta den andre tabletten, som etter hvert ville sette fødselen igang.
Jeg hang ikke med. Alt var snudd opp ned. Alt jeg husker var en enorm sorg og fortvilelse. Det verket i hele meg.
Hvert åndetrekk gjorde vondt. Alt var brått revet vekk. Tomhetsfølelsen var ubeskrivelig.
Tre hele døgn, lå jeg i sengen å kjente på bevegelser og spark. Jeg klarte å kjenne babyføttene igjennom magen.
Jeg har vært gjennom mye på både godt og vondt, men dette var desidert en av de mest traumatiske opplevelsene.
Plutselig etter det tredje døgnet var bevegelsene brått borte. Sorgen og fortvilelsen forandret seg, der satt vi i det mørkeste mørke.
Sjokk, en svart ensomhet og frustrasjon. Redsel. Så mange spørsmål uten svar. Ingen støtte.
Hva ville skje nå? Det var jeg overhodet ikke klar for.
Jeg tok den andre tabletten slik legen hadde bedt. Morgenen etter var fødselen i gang.
Riene varte og varte. Mot kvelden ble det satt ri-stimulerende drypp, som fort gikk over til stormrier.
Ingenting skjedde. Til slutt ble fostervannet tatt. Det satte litt fortgang, men selve sluttfasen tok tid da det ikke var noe hode som presset ned.
Plutselig lå jeg i sengen, med den nydeligste skapningen i mine armer. Jeg holdt han tett inntil meg å ville aldri i verden slippe taket. Han liknet så på sin far.
Det var så inni margen vondt. Han var så varm og god. Hjertet mitt var i tusen biter.
Jeg kjente hele kroppen skalv, jeg kjente åpne sår så langt inni meg at ord kan ikke beskrive det.
Pappaen holdt han tett inntil seg, kysset han på pannen. Det var det fineste og samtidig tristeste synet man kan forestille seg.
Vi gråt til vi ikke hadde tårer igjen. Jeg holdt han så lenge jeg fikk lov til det.
Det som sitter som støpt i mitt minne er menneskene og lydene rundt oss. Fødeavdeling. Fødselsskrik. Første skrik. Nybakte foreldre. Og være nødt til å ligge på samme avdeling med disse, med min nyfødte livløse sønn var ren tortur.
Dette klarer jeg verken å tenke på mer, eller skrive om videre, og er nødt til å stoppe her.
I slike tilfeller som vi var i, burde man få vært på annen avdeling, langt unna babyskrik og lykkelige nybakte foreldre.
Kriminelt traumatisk! Det burde ikke vært lov.
Sykehuset i Tromsø strekte seg å tilby HELE to timer samtale med psykolog.
Første og siste samtalen hadde vi to uker etter hjemkomsten. Psykologen presenterte seg og startet med å fortelle at 80% av alle par som opplever slikt som vi hadde opplevd gikk fra hverandre. Hun mente det var normalt og at vi skulle innstille oss på det. Det var temaet for timen. Da vi skulle ha den andre timen fikk vi beskjed om at hun hadde sluttet som psykolog, og de ville ta kontakt for ny time. Mer hørte vi ikke fra sykehuset.
Livet var lenge tåkelagt, vi bar på dyp sorg begge to uten å egentlig kunne snakke om det verken med hverandre eller andre. Vi var tilbake i jobb bare noen dager etter at vi kom hjem fra Trondheim. Vi gikk aldri gjennom en sorgprosess, for vi manglet verktøy, det bare ble værende inni oss.
Jeg fungerte dårlig, men klarte meg greit gjennom arbeidsdager. Det var dager der kroppen raste sammen, men jeg kom meg alltid opp. Kanskje. Å holde meg opptatt var min måte.
Mannen jobbet hardt, samtidig som han fikk ordnet slik at vår engel ble sendt til Tromsø fra Trondheim.
Han valgte kiste, gravstein og tekst. Avtalte og telefonerte. For en jobb han gjorde midt i en bunnløs sorg og fortvilelse, samtidig som han var der for meg døgnet rundt. Ord kan ikke beskrive den takknemligheten jeg kjenner på for å få ha akkurat denne mannen i mitt liv, og far til mine barn.
Begravelsen var en kald dag i begynnelsen av februar. Det var bare vi og presten, og to fra begravelsesbyrået.
Kista var liten. Mannen min bar sin lille sønn til sitt hvilested. Hjerterått. Kan ikke forestille meg hvor tunge stegene med kista i armene føltes.
Tiden leger ingen sår. Ikke slike. Men man lærer å leve med de.
Fortsatt sitter vi igjen med mange spørsmål. Mange ganger kjenner man skyldfølelse, og tenker på om det var noe vi kunne gjort annerledes. Hvis vi hadde fullført, hva ville resultatet vært?
Vi vet også at det vi opplevde ikke gikk rett for seg, men det hjelper lite i ettertid. Den gang hadde vi ikke mer krefter, ikke mer å gi.
Og jeg vet at du min kjæreste til tider sliter med tankene. Uansett, det var ikke din feil, ikke vår feil.
Likevel sitter jeg ofte og tenker; Skulle du vært her?
Jeg og solen er tilbake her i Nord-Finland. Jeg for en helg, og solen til neste mørketid melder sin adkomst. Sjelen får sårt etterlengtet pleie og hvil, men bare for ett øyeblikk.
Jeg vender ansiktet mot solen, den varmer ikke i seg selv, men jeg kan kjenne varmen inni meg.
Følelsen er god. Nesten som å kunne kjenne røttene sine under bena.
Det er så mye jeg har lyst til.. men vet ikke hvor jeg skal begynne.
Traumene fra barndommen prøver å lage vei til overflaten, men jeg klarer å overse det denne gangen.
Her tok jeg mine første steg. Her vokste jeg opp tett i tett med naturen. Naturen og mine avdøde besteforeldre.
Bestemor (som på finsk var mommi for meg) og jeg hadde et unikt, vakkert og uknuselig bånd. Et forhold fylt av kjærlighet, glede, forståelse, respekt og tillit.
Vi bakte, plukket bær og stelte med planter i drivhuset. Det hun trivdes med best. Vi fisket og bålet. I enden av det store vannet satt vi under presenning, mens stormen herjet som verst. Hun fortalte meg om sin barndom, og hvordan hun traff bestefar (vaari). Når stormen stilnet kunne vi ro hjem over det store vannet.
Vi var veldig like, bestemor og jeg. Vi lo så vi hadde vondt i magen, og gråt verdens største tårer. Jeg arvet min høysensitivitet av henne. En gave.
Jeg sov godt og trygt sammen med henne, mens livet stormet rundt meg med uforutsigbarhet, mye vold, rus, smerte, redsel, ensomhet og svik.
Den dagen hun dro, ble jeg ensom og tom. Det kjenner jeg på den dagen i dag, jeg mangler henne. Jeg holdt henne i hånda da hun trakk sin siste pust og reiste til et bedre sted.
Fra dagen hun reiste, har jeg ikke helt klart å plassere meg, eller føle tilhørighet.
Det var hun som var mine røtter, mitt hjem. Jeg har flyttet rundt i frustrasjon, kommet tilbake til utgangspunktet, lett, men ikke funnet.
Hjemme mitt var der hun var.
Kreftene som trekker meg tilbake er enorme. De kunne flyttet fjell. Men når jeg endelig er her, er det noe som mangler. Jeg møter tomhet. Tomhet på stedet, og inni meg. Likevel kjenner jeg sterkt hennes nærvær, og kan føle meg hjemme, derfor lengter jeg, og kommer alltid tilbake. For å samle meg, for å kjenne, for å være fri ett øyeblikk.
For en liten stund får jeg kjenne at det er liv i meg igjen, men følelsen skifter fort til fortvilelse. Bevisstheten av at denne følelsen ikke varer, og kan tas med er rett og slett trist.
Jeg kommer snart tilbake, for å kjenne friheten, henne og roen.
Steg for steg øver jeg meg på å la meg kjenne fritt.
